15.11.2015
Nok en gang har terror rammet Paris. Denne gang mer massivt enn sist gang. Både foreldre og lærere må mæte barns tanker og spærsmål. Psykologene Dyregrov og Raundalen har laget et materiale som kan nyttes i dette arbeidet.

Ny terror i Paris 13.11.2015

Bakgrunn og innspill for foreldre og lærere som skal snakke med barna

Av psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen, Senter for Krisepsykologi

Innledning til foreldre og lærere

Nok en gang har terror rammet Paris. Terrorister slo til mange steder på en gang og drepte og såret mange.  Paris er nær, det er i Europa og det er et sted mange barn og voksne har besøkt enten det er Disneyland eller Eiffeltårnet. Dette skaper frykt og redsel og krever at voksne kan møte barns tanker og spørsmål i dagene som kommer. Vi har skrevet en liten rettledning for foreldre og andre voksne, f.eks. lærere, som kan være til hjelp i den aktuelle situasjonen. Den er delvis bygget over tidligere veiledninger vi har utarbeidet. Vi vet at det er viktig at barna får trøst og forståelse av voksne som kjenner dem. Vi skriver med tanke på barn på ulike alderstrinn, og tenker at nettopp du som er foreldre eller et barns lærer er ekspert på de barna du skal snakke med, og derfor velger ut det som passer, og det de kan forstå. Større barn trenger også voksnes veiledning.

Hvordan reagerer barna?

Når nyhetene fyller TV og dataskjermer, aviser og radio, med sterke bilder av mennesker på flukt fra fare eller i som markerer sin sorg, betyr det at alle barn i Norge vil få høre om, og i ulik grad være opptatt av det som har skjedd. Både måten drapene skjedde på, og det ufattelige, store antall drepte vil medvirke til det. Erfaring sier at vi må tenke at barn fra pluss – minus fem år blir berørt av nyhetene. De minste førskolebarna er i noen grad beskyttet av sin manglende forståelse, men de er vare for foreldres reaksjoner og kan overta den uro som de merker i sine nære omgivelser. I sen førskolealder og tidlig skolealder får de mer med seg, men har ikke kapasitet til å forstå de brokker av informasjon de fanger opp. Her må voksne sikre at tomrommet mellom disse brokkene ikke fylles av fantasier og frykt. Manglende informasjon kan lett lede til engstelse om vi ikke forklarer og trøster dem. Jo eldre barna er, desto mer får de med seg. Med det fokus som den siste tiden har vært på flyktninger og krigen i Syria er det lett å forestille seg at alt dette adderer opp til økt frykt, og et stort behov for å begripe. I barns bevissthet kan samtidige hendelser assosieres med hverandre på en annen måte enn hos voksne.

Foreldre diskuterer med hverandre og med andre voksne, ofte med ulike meninger, og ofte over hodene på barn. Vi vil minne om at barna har vanskelig for å skille mellom det at vi voksne blir forskrekket og det at vi blir redde. De kan tro at det første er et sikkert tegn på det siste. Det vil si at vi alle er i fare. Og vi kan ikke bare si at slikt skjer langt borte, for terroren har rammet oss her hjemme og mange av de litt større barna vet dette. Det gjør det enda viktigere at vi voksne hjelper barn med å forstå, med begreper og informasjon som hjelper i denne forståelsen, og med den nødvendige nærhet som gir dem trygghet i hverdagen.

Bildene og reportasjene fra Paris er uvanlig sterke, som berettelsene fra de overlevende. Det vil bli mange av disse i dagene fremover og barna vil se bekymrede og triste voksne på tv i dagene som kommer. De vet hvem Erna Solberg er og det gjør inntrykk å se en statsminister gråte. Hvordan vil barn reagere på dette? Spennvidden i reaksjoner vil være stor, fra ingen til sterke reaksjoner. Fra tidligere hendelser vet vi at følgende reaksjoner kan vise seg:

  • Frykt, redsel og bekymring
  • Økt behov for å være nær sine kjære
  • Ønske om å ha lyset på og døren åpen når de legger seg
  • Øket behov for fysisk kontakt, reagerer på atskillelse
  • Vansker med søvn – problemer med å få sove, mareritt og/eller oppvåkning
  • Aktive tanker om hendelsen
  • Mange spørsmål eller tanker om hva de tenker og tror
  • Følger med på nyhetene
  • Mindre barn kan ta inn elementer av situasjonen inn i sin lek
  • I noen tilfeller, f.eks. hos de som har opplevd farlige situasjoner selv, kan de bli mer barnslige og begynne å tisse på seg, snakke mer «babyspråk», m.m.
  • Tristhet, irritabilitet

Det er viktig å fremheve at mange barn, selv om de blir både forskrekket og opprørt, ikke opplever at dette griper inn i deres hverdag. Er barnet akkurat som før så er det viktig at vi ikke presser barn til å forholde seg til dette. Voksne skal berøre det som har skjedd, ikke stadig mase for å vite om de tenker på dette. Men vi skal ha "antennene" oppe fordi det er barn som velger å virke helt ubekymret fordi de ikke vil plage foreldrene. Det mangler ikke på rapporter om redde barn som ikke snakker med mamma og pappa. På vårt spørsmål om hvorfor de ikke gjør det, har de et standardsvar som vi tror er sant: "Fordi de ikke vet hva de skal si." Vi vil at voksne er spesielt oppmerksom på de som har kommet fra krigsområder eller som har vært berørt av terroren i Norge i 2011, fordi det som har skjedd i Paris lett igangsetter følelser og tanker knyttet til slike erfaringer. Vi kan si at den nye terroren er en traumatisk påminner eller trigger for de gamle minnene

Råd om håndtering

I det følgende vil vi gi noen råd om hva foreldre og andre voksne (lærere) kan bygge samtale og håndtering rundt.

Det første vi vil si er at samtalen med barn må være tilpasset deres alder og forstand. Ofte undervurderer vi hva barn kan forstå, fordi de stiller oss spørsmål som avspeiler hvor lite de vet. Det er viktig å forstå at uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene.

1. Gi barna presis informasjon og gode forklaringer

Det er voksnes oppgave med enkle ord å forklare hvor dette har skjedd; hvor mange som er rammet og hva politiet i Frankrike gjør. Det er også viktig å si at også norsk politi nå er mer på vakt. Enda er det ikke fullgod oversikt over hvem som gjorde det og hvorfor. Det kan hende at det vi skriver under må endres eller tilpasses når mer informasjon foreligger.

Når det gjelder forklaringer av så dramatiske nyheter til barn, og da spesielt terrorhandlinger, har vi alltid to perspektiver i tankene. Det første og det viktigste er det vi kaller det terapeutiske. Det vil si at det vi forklarer skal dempe unødig uro og angst for at det skal skje der barna er. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. En del av det terapeutiske er å ta i mot at barnet trenger mer nærhet, får noe mer oppmerksomhet ved leggetid og så videre. Det terapeutiske perspektivet er selvsagt viktigst for de minste som forstår minst. Samtidig er førskolebarna, som nevnt, ofte beskyttet av sin egen uvitenhet, og vi skal være nennsomme slik at vi ikke rokker ved en trygghet de allerede hadde. Generelt opplever ikke små barn at ting blir farligere fordi man snakker om dem.

Det andre perspektivet har vi kalt «det pedagogiske.» Da tenker vi på at nyheter som alle er opptatt av, selv om det er forferdelige nyheter, gir anledning for viktig læring. Over lang tid har det vært mange nyheter som dreier seg om krig og med det som nå har skjedd, treffer nyhetene flere av våre barn enn tidligere. Med mange nyankomne i Norge som har flyktet fra land hvor det skjer mye terrorhandlinger, har det helt sikkert vært snakket mye om krig både i mange hjem og skoler. Det kan bygges videre på etter Paris-terroren. Det er ikke enkelt å forklare hvordan noen kan gjøre dette, men nødvendig å ta samtale om dette med skolebarn. Dette er vanskelig å forstå for voksne også.

Når det gjelder å gi barna pedagogiske knagger, som også fungerer dempende på angst og uro på grunn av voldsomme mediaoppslag, er det viktig å forklare at slike terrorhandlinger skjer svært sjelden. Det gjør ikke det som har skjedd mindre forferdelig, men det gjør at barna kan dele vår voksne trygghet for at det ikke er stor fare for at dette skal skje der de bor. God informasjon virker dempende på barns uro.

2. Gi dem forsikringer om trygghet

Barna blir redde for at det skal skje igjen og at det skal skje med dem de er glade i. Det er påtrengende for dem å få svar på om en ny terror kan ramme deres kjære direkte. I utgangspunktet er det viktig å si at det vil ikke skje der de bor. Nå vil politiet i Frankrike, sammen med politiet i andre land, arbeide svært hardt med å finne de som er ansvarlig for dette. Vi vet også at flere av de som gjorde dette er døde, fordi de var selvmordsbombere (mer om det senere). Mange mennesker i mange land vil arbeide svært hardt med å hindre at noe slikt kan skje igjen. Barn er smarte og kan raskt parere «Det vil ikke skje igjen», med å si at «Det kan du ikke vite». Da skal vi komme dem i møte og si at det er riktig, men det er ingen grunn til å tro at det vil skje der de bor og nå vil alt bli gjort for å hindre at det skal kunne skje igjen. Vi skal fastholde det trygge ovenfor barna. Mamma og pappa er trygge og det samme er de selv. Vi anbefaler at voksne gir korte oppsummeringer av fakta etterhvert som de blir frigitt og at de deretter bestreber seg på en åpen samtale med barna. Det vil si at hører hvilke tanker barna har, og lar det være styrende for den videre samtalen med barna. Her som ellers er det viktig å lytte, ta tur, noen ganger gå foran i samtalen og noen ganger å følge etter. Det viktige er å berøre de tanker barna gjør seg om en virkelighet som ikke kan stenges ute i det moderne mediesamfunnet. Foreldre må ikke skjerme seg vekk fra barnet.

3. Følg med i hva de tar inn gjennom media – og skjerm dem fra sterke bilder

Det er naturlig at en slik hendelse får stor plass i nyhetsmedia. Det er viktig at foreldre er reflektert over hva barn får se, når de ser, hvor ofte de ser og hvem som er tilstede når de ser. Med de sterke bildene som ruller over skjermen er det all grunn til at foreldre husker hvor av-knappen er slik at barn ikke unødig eksponeres for dramatiske bilder. Vi har i senere år lært at slike bilder kan skape problemer for sårbare barn. Foreldre kan begrense barns kontinuerlige «terroreksponering» ved å velge sene nyhetssendinger. De kan legge vekt på å se nyheter sammen med barna om barna er opptatt av hva som skjer, og de kan også aktivt gjøre andre ting med barna når de merker at barna blir mer urolige over situasjonen. Foreldre kan lage en felles strategi for hvordan de ønsker å håndtere dette, slik at det ikke styres ut fra øyeblikkets vurderinger. Spør også barna om hva de har sett eller lest når dere ikke var til stede, slik at dette eventuelt kan berøres. Ganske sikkert kommer SUPERNYTT, som samarbeider direkte med Dagsrevyen, til å velge ut bilder og vinkling på sine forklaringer til barna. Vi kan anbefale dem - i alle fall til skolebarn.

4. Hvordan hjelpe dem til å forstå bedre?

Det er litt et minefelt å bevege seg inn i forklaringer av det som har skjedd, fordi det er så mange sterke meninger på dette området. Vi tenker at forklaringer ikke må bli emosjonelle fordi det lett bremser bruk av rasjonelle tanker og det skaper rigide forestillinger mer enn fleksible tanker. Det er ikke èn måte å forklare bakgrunnen for at noen mennesker (unge ser det ut til) vil gjøre slike forferdelige handlinger hvor uskyldige rammes. Her følger beskrivelser som foreldre kan hente fra når de skal forklare barn:

Det som skjedde i Paris nå
Det som skjedde i Paris nå, fredag 13.11. var på tre vesentlige punkter forskjellig fra de forrige terror-drapene i Paris. Mens det i januar var en utvalgt gruppe som ble brutalt myrdet fordi angriperne opplevde at de hadde skjendet Muhammed med sine vitsetegninger og tekster, var målet for terrordrapene denne gangen folk flest. Antallet drepte kommer antagelig til å overstige 130 fordi 80 blant de sårede fortsatt svever i livsfare. Det andre som var forskjellig, var at de angrep på 7 forskjellige steder nesten samtidig. Det betyr at de har drevet mye planlegging. Det tredje var at de brukte selvmordsbombere som hadde sprengstoffbelte rundt magen. Det vil si at de var helt uten frykt fordi de selv hadde valgt å dø i kampene.

Hvorfor gjorde de det i Paris denne gangen også?
De gjorde det som en krigshandling mot Frankrike fordi landet siden september har hjulpet Syria med å bombe fra fly for å bekjempe ISIS. Det er en gruppe terrorister som har tatt nytt land i Midt-Østen, og de vil hjelpe Syria å bli kvitt sin leder. De kaller seg ISIS-krigere og vil gjøre de muslimske landene til en islamsk stat, kalt kalifatet. De er ekstremt voldelige og driver terror som er verre enn de verste. Terror betyr å skremme, og nå skal de skremme Frankrike ved å drepe helt uskyldige franske folk som er på konsert, på restaurant og fotballkamp en helt alminnelig fredagskveld i Paris. Og hele landet blir selvsagt slått av skrekk og sorg. Men de sier likevel at de ikke skal la seg skremme, for da vinner terroristene. Vi vet ikke helt sikkert at det er ISIS-krigere som har gjort dette, men presidenten i Frankrike og hans folk sier på Tv at de er sikre på det.

Hvordan kan vi forstå det som skjedde?
Det er først og fremst to ting som er vanskelig å forstå, både for barn og voksne, og det er at noen vil gå ut og drepe så mange uskyldige, ja rett og slett det vi kaller massedrap. Det andre at det er veldig unge menn som gjør dette, noen faktisk bare 15-16 år gamle, det sa i alle fall  ekspertene på terror på TV. Ekspertene sier samtidig at disse unge har fått mange feiltanker om religionen sin fra ledere som har fått dem til å tro at de kommer til den øverste himmel dersom de dør når de driver hellig krig for sin religion. Det blir sagt at det er viktig at de kommer vekk fra disse lederne og feil-tankene som de først møter som ensomme på nettet. At de kommer tilbake til greie ungdomsmiljø og lever et vanlig liv blant venner der ute.

Hva er terrorisme?
Når noen dreper uskyldige som ikke har våpen, kaller vi det for terrorisme. Mange er enige at vi skal ikke skal kalle noen terrorist om de er i en krig hvor grupper med våpen står mot hverandre, men bruke ordet terror for handlinger der noen forsøker å drepe noen bare for å skremme. Disse terroristene kunne vi også kalt «skremmere». De vil at vi skal bli skremt. De legger ofte skylden på noen land eller grupper for at det ikke har gått så bra i deres eget land. Så planlegger de å sprenge en bombe eller skyte ned mennesker, for å skape frykt hos alle som lever i landet eller i området der terroren skjer. De sprenger bomber der det er mange mennesker, slik at alle skal bli redde. Derfor passer politiet og andre ekstra på flyplasser, på tog, på busstasjoner og steder hvor det er mange mennesker samlet. Politiet vil skremme skremmerne.

Det finnes grupper som utfører terrorhandlinger i mange land rundt omkring i verden som tilhører forskjellige religioner og forskjellige kulturer. I media hører vi mest om de terrorgruppene som befinner seg nærmest oss og som påvirker oss mest. I Norge hører vi mest om terrorhandlinger knyttet til land som er muslimske. De fleste menneskene i disse landene tror på Islam, som er en religion hvor de kaller Gud for Allah. Det betyr ikke at de som tror på Islam er terrorister. De fleste som bor i disse landene er som oss, de vil ikke ha krig eller terror, de er vanlige folk som vil leve i fred. Men det finnes noen grupper som tror på Islam som har våpen og bomber. De kommer også med terrortrusler og de er kriminelle fordi de dreper eller truer med å drepe uskyldige folk.

I mange av de landene med terrorgrupper som kaller seg islamister, har det gått veldig dårlig. Mange lever i fattigdom, og mange av landene har hatt krig og uro. Vi tror at mye av uroen kommer på grunn av dårlige ledere i landet som har sørget for seg og sine, mens resten av folket lever i nød og fattigdom og har ikke arbeid. Terroristene sier at det er vår skyld. Noen land som har hatt terrorgrupper er land som Libya, Syria, Irak og Algerie. Det har vært mye uro i det vi kaller Midtøsten, og det er krig i Syria. Den gruppen som er kjent for å gjøre forferdelige ting mot uskyldige heter IS. De har tatt på seg skylden som betyr at de sier de har utført terroren i Paris, og det er sikkert riktig, eller det er noen som liker IS – da sier vi at de sympatiserer med IS. Mange av de som er eksperter på forholdene i Frankrike sier at mange unge som bor i Frankrike, spesielt innvandrere eller de som har foreldre som er innvandrere, ikke får jobb og gradvis har blitt mer og mer sint og skuffet over livet de lever. Da er det lettere at de blir sinte og vil hevne seg på noen. Om de så kommer i kontakt med de som mener at Frankrike er en fiende som er med og bomber i Syria og andre steder med sine militærfly, så blir det farlig. Da tenker de at det er en krig og at de kan krige også i Frankrike.

Hva gjøres for at det ikke skal komme terror i Norge?
I Norge må vi stole på at politiet, som lytter på mobiltelefoner og følger med på nettet, kan stoppe terrorister før de gjør noe. Det som har skjedd i Paris gjør at de vil passe ekstra på for å hindre at noe skal skje. Da passer de på flyplasser, tog, busser, og viktige bygninger som der regjeringen holder til. Der mange mennesker samles, f.eks. til et møte i sentrum av en by, vil de også passe bedre på. Likevel kan vi aldri si at terror ikke kan skje hos oss. Vi må leve som normalt i Norge, gå på skolen, spille fotball, fordi, om vi lar oss skremme så ‘vinner’ terroristene litt, fordi skremmingen deres gjør at noen blir så redde at de ikke kan gjøre som de pleier. Det er det terroristene alltid ønsker, at alle skal bli redde. Ingen skal føle seg trygge. Men på de aller, aller fleste stedene i Norge er det jo trygt, for terroristene er veldig få, og de kan jo ikke være mange steder samtidig.

5. Andre råd om håndtering

Økt utrygghet krever nærværende foreldre. Aksepter at ditt barn kan ha behov for flere forsikringer fra deg om at du vil være der for det i en usikker periode. De vil trenge et trygt fang å krype opp på, kan komme tuslende nattestid fordi de har våknet, eller vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg. Ha en tillatende holdning til dette. Vær imøtekommende og forstå at de søker en trygghet som du kan gi dem ved å godta dette i en periode. Nærvær i barns aktiviteter og det å gjøre ting sammen med barna er både kontakt- og trygghetsskapende. I skolen kan noen barn kreve mer kontakt med lærerne enn andre, spesielt de som tidligere har opplevd noe skremmende.

For barn i skolealder så hør med dem hva som er sagt eller tatt opp blant venner, slik at du kan berøre urotanker de måtte ha i etterkant av dette. La de selv bestemme tempo i en eventuell samtale, men ikke avfei dem med å si at «dette er du for liten til å forstå» eller «ikke tenk på det». Om du er usikker på hva du skal si, så si at du skal tenke på det litt og så svare dem eller forklare dem senere. Følg opp det du lover. Om ditt barn stiller svært avanserte spørsmål så kan du konferere med en du kjenner som du vet har mye kunnskap om barn.

Avslutning

Mange barn blir oppskaket av det som har skjedd. Når de hører at det snakkes om at dette er en krig, så øker uroen. Lærere ved landets skoler vil med erfaring fra tidligere gi rom for samtale med barn. De kan være lydhøre og møte barns frykt og fantasier. Forskning etter 22. juli har vist at det var helt nødvendig at lærere aktivt snakket med elever. Der dette ikke skjedde hadde barn og unge feiloppfatninger av hva som skjedde – bla. var det en del barn som ikke visste at gjerningsmannen var tatt. Vi vil anbefale at voksne, enten det er foreldre, besteforeldre eller lærere aktivt observerer og tar «tempen» på barna og hvor opptatt de er av det som har skjedd. Det er bedre å ta en samtale med barn og unge enn å tenke at de sikkert ikke er opptatt av dette. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale med sine barn kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål.

 

Portrett av Atle Dyregrov
Atle Dyregrov

Professor, Psykologspesialist

Atle Dyregrov var ferdig utdannet psykolog i 1980 og er spesialist i klinisk psykologi. Han har en doktorgrad i sorg og er også professor ved Senter for krisepsykologi, UiB. Han er sammen med Jakob Inge Kristoffersen grunnlegger av Senter for Krisepsykologi, nå Klinikk for krisepsykologi, og fungerte som daglig leder av senteret i 25 år.

Nyheter

Forskning på og med berørte etter 22. juli terroren er viktig, og berører viktige etiske problemstillinger. Ny bok omhandler tema.

Vi har tidligere skrevet om håndtering av terrorfrykt. Dette fortsetter dessverre å være aktuelt stoff. Det finnes måter å håndtere frykten på.

Barnepsykolog Magne Raundalen har satt sammen noen tips til foreldre og lærere om hvordan de kan snakke med barn om den vanskelige gisselsituasjonen i Algerie