Frykt for klovner

21.10.2016
I de siste ukene har skremmende klovner blitt et samtaleemne blant barn. Voksne må forholde seg til barns frykt og psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen har laget en liten "veileder" for foreldre og lærere.

Hva skal foreldre og lærere si til barna om klovner?

Av psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen

For English version.

Masker og utkledning har tiltrukket og skremt barn i uminnelige tider, sikkert voksne også. Nokså regelmessig får vi høre om små barn som er blitt skremt av Julenissen. I det siste har vi opplevd det nesten absurde at mens politikerne snakker om forbud mot hijab med argumentet at man føler seg utrygg med en person man skal forholde seg til uten å se ansiktet, er barna våre skremt av maskerte klovner fordi de kan være farlige. Vi må passe oss fordi vi får ikke vite hvem de er. Og det finnes ingen metode til å skille mellom onde, farlige og gode snille som bare vil at vi skal ha det gøy. Det er på tide å snakke med barna om dette. Og ikke minst når Halloween-kledte ringer på, kledd, malt og maskert for å leke skremmende. Spesielt viktig er våken voksen-hjelp når rene frykt-epidemier kan spre seg via medier i barne-systemet uten vårt vitende.

Blant skolebarn er klovnene en «snakkis». Nå har det vært flere skremmende episoder med klovner i Norge og de har på internett fått med seg at det er noen som er drept av «klovner» i USA. Sammen i gruppe kan frykten og fantasiene blomstre. Barn får med seg at personer i klovnedrakter opptrår truende og samtalen kan gå livlig og skru opp frykt og fantasier dem imellom. De fleste barn blir ikke så redde at det går ut over hverdagen, men det er nå et fenomen som foreldre og lærere må snakke med barn om. De første tegnene på at vi må ta tak i dette med barna, er endringer i væremåte, framtoning og generelt angst- og frykt-nivå. Det merkes på uvanlige skiftninger mellom å bli stille, tause, tilbaketrukne, avløst av uvanlig rastløshet, irritasjon og sinne. Og ikke minst om de begynner å slite med å få sove eller på annen måte endrer sine søvnvaner.

Barn åpner seg gradvis opp for hva som skjer i omverden utover i skolealderen. Fra fantasifigurer som monstre og spøkelser tar virkelige personer og farer plassen i frykthierarkiet. Da er det viktig at voksne møter barnas frykt på hjemmebane, er forsiktig utspørrende og lyttende til hvordan barna påvirkes av dette.

Det er viktig å fremheve at mange barn, selv om de kan bli både forskrekket og redde over det de hører, vanligvis roer seg fort igjen med god voksen assistanse. Barn er også svært ulike, og mange barn trenger ikke store doser med voksensamtale om klovner. Er barnet akkurat som før, er ikke «klovnene» noe de daglig skal forholde seg til. Men fordi dette er et fenomen som sprer seg fort gjennom samtale og internett vi voksne ha "antennene" på. Barn kan unngå å fortelle eller tilsynelatende virke ubekymret fordi de ikke vil plage foreldrene eller er redd at de ikke skal bli forstått om de er redd for klovner. Det spesielle her er at frykten forbindes med noe som før har hatt en positiv betydning for barna og som er knyttet til lek og moro. Når Halloween også snart står for døren, er det all grunn til at foreldre går eventuell frykt hos barna i møte.

Frykt for klovner er ikke et nytt fenomen.  Coulrofobi er betegnelsen på en irrasjonell og overdrevet frykt for klovner, som ikke er uvanlig blant barn. Frykten kan oppstå som følge av en dårlig opplevelse med en klovn, eller at barna har blitt redde etter en spesiell fremstilling av en klovn på film, media eller i en bok.

ALDERSTILPASSEDE SAMTALER

En samtale med barn må være tilpasset deres alder og forstand. Ofte undervurderer vi hva barn kan forstå, fordi de stiller oss spørsmål som avspeiler hvor lite de vet. Uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller i samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene. Selv om vi tror dette er et fenomen som først og fremst vil påvirke skolebarn, skal vi være oppmerksomme på førskolebarna og hva de kan få med seg, enten fordi de har hørt eldre søsken eller foreldre snakke om dette, eller de har hørt Supernytt eller fått med seg dette fra nyhetene.

FREMGANGSMÅTE FORELDRE

En samtale med barn skal dempe unødig uro og angst for at de skal oppleve å bli angrepet av «klovner». Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. Dersom barn er urolige kan de trenge mer nærhet og gode samtaler med foreldre. Ikke sjelden snakker barn mest når de sitter i bilen og slipper direkte blikk, eller når de legger seg. I leggesituasjonen er det lett å gi litt ekstra oppmerksomhet og fysisk nærhet.  

SAMTALE MED BARNA

I en samtale med sitt eller sine barn kan foreldre forsiktig spørre om de har snakket om dette med klassekamerater eller venner og ta samtalen derfra. De vil sannsynligvis si ja, og da kan de spørres om hva som ble sagt og hva de tenker om det de har hørt. Da kan en som forelder få forståelse for hva de engster seg for og om det de har hørt er korrekt eller basert på feiloppfattelser og ryktespredning. Så kan en komme med fakta. Flere av barna her helt sikkert hørt at det er noen som er drept i USA. Der skjer det mange drap hvert år. I USA skjer det ting som nesten aldri skjer i Norge. Det er ingen klovner i Norge som har skadet barn eller voksne, men det er noen som har kledd seg i klovnedrakt for å skremme. Si samtidig at finnes sykehusklovner som hjelper barn på sykehus og som gjør det lettere for de som er syke. Snakk også med dem om at når barn er sammen i grupper så kan de gjøre hverandres redsel verre ved å dele historier hvor fantasi og frykt blandes inn. Det kan også skje ved gjennom at historier deles på Facebook eller andre apper. Slik kan rykter spre seg fort, uten at de behøver å være sanne.

Som foreldre er det viktig å være rolig i samtalen og diskusjonen rundt dette fenomenet. Ikke bagatelliser det barnet er redd for, men møt det med åpen, nøktern og direkte informasjon.

NOEN ANDRE RÅD

  1. Be barna komme til deg hvis de hører noe mer om klovner som gjør de redde.
  2. Si at de skal ikke være redde for å bry deg og tenke at de «pysete» om de blir redde.
  3. Om det skjer noe nytt som omtales i media, ta dette tidlig opp med dem slik at det ikke er samtalene med venner som får bestemme oppfatningen av nyhetene
  4. Si at du overhodet ikke tror at noen klovner vil angripe dem, men at du likevel vil at de skal ha en plan for hva de skal gjøre om det de frykter skulle skje. Om de har en plan trenger de bare tenke på den av og til, og ellers unngå å tenke på bekymringene (jfr. neste punkt).
  5. Planen kan være: Ta med en gang kontakt med en voksen. Ring på første og nærmeste dør, eller løp bort til en voksen som de kan fortelle det til. Om de har mobiltelefon kan de ringe hjem. Ikke forsøk å ta bilde av klovnene som det første de gjør, bare om de er på trygg avstand.
  6. Gjør dem oppmerksomme på at de kan bli mer redde når de er sammen i en gruppe, fordi stemningen lett smitter. Om de vet at de lett blir redde, er det best å holde seg unna disse samtalene.
  7. Si at nå som det nærmer seg Halloween så har flere butikker sagt at de ikke vil selge klovneutstyr og at dere heller ikke vil at de skal bruke noe som minner om klovner om de kler seg ut.

Har du et barn som bekymrer seg mye så kan de benytte en bekymringsmetode for å få bekymringene under kontroll. Be dem om å sette av en fast tid til bekymringene (inntil de har bedre kontroll). Ikke mer enn ti til femten minutter. Legg denne tiden til etter at de er kommet fra skolen og har gjort eventuelle lekser. Her kan de tenke på bekymringene så mye de vil. I bekymringstiden kan de skrive ned på et ark det som taler for og imot at det som de bekymrer seg for skal skje. Utenom bekymringstiden skal de møte bekymringstankene på samme måte hver gang: Si til seg selv at ja nå begynner jeg å bekymre meg, men det skal jeg gjøre i bekymringstiden min. Så gjør de noe annet, men om bekymringstanken kommer opp igjen er det på’an igjen; Ja nå begynner jeg å bekymre..... Når de gjør dette gang på gang, vil hjernen automatisere tanken og den når ikke frem til bevisstheten. Slik er det med alt vi gjør ofte.

FREMGANGSMÅTE LÆRERE

De av dere som leser dette som lærere, har erfaring med å snakke med barn om vanskelige ting. Den erfaringen kan dere bruke i denne situasjonen. Fordi barn nå er så opptatt av dette, så vil vi anbefale at dere tar opp klovnefenomenet i samtale med elevene. Det som er skrevet over om hvordan en samtale med barna kan startes, har også gyldighet for dere. Noen av dere kan kanskje ha nytte av å lese erfaringer med samtaler i skolen etter terroren i juli 2011 hvor Fosse Jørgensen, Skarstein og Schultz (2015) beskriver hvordan lærere som fikk til en god samtale gikk frem: These findings underscore the importance of a teacher-facilitated collaborative activity among children dealing with indirect crisis as a way of structuring the children’s meaning-making. Allowing children to provide their own observations and questions can help to ensure that the pieces of information provided are within the level of the children’s cognitive development and can therefore become important building blocks in their meaning-making. Hele artikkelen er fritt tilgjengelig her: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4322840/

GI BARNA KNAGGER

Det kan være vanskelig for barna å begripe at noen ønsker å skremme på denne måten. Det kan forklares at noen synes det er gøy å se at det de gjør kan gjøre andre redde, men at det likevel er helt feil av dem å gjøre dette. Men vi voksne har knagger vi kan plassere vår engstelse på og som gjør at vi slipper å gå og se oss om å tenke at det når som helst kan komme en klovn nært der vi er, mangler barn denne voksentryggheten. Det er derfor viktig å forklare barn at det er uhyre sjelden at barn skremmes av klovner slik de har hørt om. God informasjon virker dempende på barns angst og uro.

TA ANSVAR

Vi anbefale at dere aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at dere tar opp en samtale med dem, enn å tenke at dette har de sikkert ikke fått med seg. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål.

VITE MER?

Vil du vite mer om hvordan du kan snakke med barn om vanskelige ting har vi ved Senter for krisepsykologi skrevet ulike «veiledere» tidligere. Du finner en del av disse her: https://www.krisepsyk.no/forskning/vitenskapelige-og-populaervitenskapelige-publikasjoner/veiledere/ 

REFERANSER

Durwin, Joseph (2004) "Coulrophobia and the Trickster," Trickster's Way: Vol. 3: Iss. 1, Article 4. Available at: http://digitalcommons.trinity.edu/trickstersway/vol3/iss1/4

Jørgensen, B. F., Skarstein, D., & Schultz, J-H. (2015). Trying to understand the extreme: school children´s narratives of the mass killings in Norway July 22, 2011. Psychology Research and Behavior Management, 8, 51–61. http://dx.doi.org/10.2147/PRBM.S73685.

Nyheter

Forskning på og med berørte etter 22. juli terroren er viktig, og berører viktige etiske problemstillinger. Ny bok omhandler tema.

Vi har tidligere skrevet om håndtering av terrorfrykt. Dette fortsetter dessverre å være aktuelt stoff. Det finnes måter å håndtere frykten på.

Barnepsykolog Magne Raundalen har satt sammen noen tips til foreldre og lærere om hvordan de kan snakke med barn om den vanskelige gisselsituasjonen i Algerie