Hva sier vi til barn om drapene i Kristiansand?

07.12.2016
Drapene i Kristiansand vil være hovedoppslag i media i dagene som kommer. Hva kan vi si til barn om dette?

 

Barn dreper - hva sier vi til nasjonens barn om dette?

Atle Dyregrov og Magne Raundalen, Senter for Krisepsykologi

Innspill til foreldre og voksne

Drapene i Kristiansand der et barn har drept et annet barn (ungdom) og en voksen vil fylle nyhetene i dag og de neste dager. Det vil komme i alle kanaler og på de fleste avis-forsider, som barn som kan lese, leser. Barn har enten hørt om det i en eller annen form allerede fra venner eller fra sine medier eller nyhetene vil nå frem til dem. Vi vil at voksne skal være forberedt på dette, fordi det med stor sannsynlighet er noe barn i alle fall i skolealder vil vite om.  Vi kan starte en samtale med barn, rolig, men alvorlig:

«Det er noe jeg må snakke med deg om. Noe som har hendt i byen Kristiansand. Og jeg vil forberede deg nå, fordi det vil komme på Tv, på nettet og i aviser. Det er grusomt. Vi vet ikke mye om hva som har skjedd og hvordan.

Vi vet ikke mye hvorfor gutten kunne gjøre dette, men vi vet at når noen gjør slike forferdelige ting, så har de mistet kontrollen. Som regel er det slik at de har mistet kontrollen over er sinnet sitt. Vanligvis er det ikke farlig å bli så sint at man mister kontrollen hvis det er en voksen som kan slå armene rundt barnet og roe det ned. Det er jo det som skjer i de fleste familier hvis slike ting skjer. Det som gjør det farlig med å miste kontrollen er når man har våpen, f.eks. kniv. Det var det som skjedde her, og det endte med døden for to stykker.

Når slikt hender blir vi voksne veldig forskrekket. Vi blir forskrekket fordi det er så grusomt og fordi det er så sjelden. Det hender nesten aldri. Det betyr at vi ikke blir redde. Men vi blir triste. Fordi to stykker døde, og fordi to familier opplever tap og sorg.

Hva skjer når noen mister kontrollen? I de fleste tilfellene tenker vi at de først blir sinte. Så skjer det ting som gjør at sinnet øker. Vi kan sammenligne det med å trå på gassen. Alle tankene går fortere og kommer inn i en slags tunnel. Da gjelder det å få hjelp til å roe seg ned, få ned farten på tankene som er i angrep. Det kan sammenlignes med å trå på bremsen. Alle mennesker har gasspedal som kan kjøre sinte tanker, men de aller fleste har god trening i å finne bremsene i tide, og så roer vi oss. Som du skjønner foregår alt dette inne i hodet, i hjernen».

Det vi har skrevet nå må selvsagt tilpasses alder på barna. Det er viktig at de minste barna blir forsikret om at vi ikke er redde. At vi ikke tror det skjer igjen, fordi det skjer så veldig, veldig sjelden. Dernest er det viktig at foreldrene er rolig i situasjonen. Hvis man forteller barn noe alvorlig i en oppskjørtet tilstand, klarer de ikke å huske det. De husker bare våre reaksjoner. Vi anbefaler foreldrene at de sier til barna at de skal forklare mer om det som har hendt når de får vite mer. Vi anbefaler ikke at det skjer på sengekanten.

Vi tror også at det er viktig å formidle at de som er i familiene til de drepte vil få god støtte og hjelp. Si også at gutten som gjorde det får hjelp. Han er fylt 15 år og da kan han bli dømt til å gå i fengsel. Fengeslet vil ta hensyn til at han bare er 15 år. Uansett hva han har gjort, vil han få hjelp til å leve livet sitt videre på en best mulig måte, både i et fengsel og etter at han er ferdig med straffen sin.

Andre råd om håndtering

I det følgende vil vi gi gjenta noen råd som vi har gitt etter tidligere alvorlige hendelser som kan påvirke barn.

Det første vi vil si er at samtalen med barn må være tilpasset deres alder og forstand. Ofte undervurderer vi hva barn kan forstå, fordi de stiller oss spørsmål som avspeiler hvor lite de vet. Det er viktig å forstå at uten fakta og kunnskap blir forståelsen liten. Overlatt til seg selv eller samtaler med jevnaldrende kan misforståelser, rykter, frykt og fantasier ofte råde grunnen alene. 

  1. Gi barna presis informasjon og gode forklaringer

Det er voksnes oppgave med enkle ord å forklare hvor dette har skjedd; hvem som er rammet og hva politiet gjør.  Når mer informasjon foreligger, kan en forklare hva voksne tror har skjedd.

Når det gjelder forklaringer av så dramatiske nyheter til barn skal vi forklare for å dempe unødig uro og angst for at det skal skje med dem eller der barna er. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke. En del sensitive barn kan trenge mer nærhet, få noe mer oppmerksomhet ved leggetid og så videre. Dette terapeutiske perspektivet er selvsagt viktigst for de minste som forstår minst. Samtidig er førskolebarna, som nevnt, ofte beskyttet av sin egen uvitenhet, og vi skal være nennsomme slik at vi ikke rokker ved en trygghet de allerede hadde. Generelt opplever ikke små barn at ting blir farligere fordi man snakker om dem.

Tidlig etter en hendelse vet voksne ikke nok til å forklare for barna hva som har skjedd, men når mer sikker informasjon foreligger må voksne hjelpe barnet til å forstå. Det er ikke lett når noe er uforståelig selv for voksne. Ofte bruker vi uttrykket tankesykdommer for å forklare at når noen gjør ting vi ikke forstår, så er det som om det har kommet en sykdom inn i tankene. Når dette skrives er vet vi ikke nok til å vite om denne forklaringen kan brukes, men det kan bli en forklaringsmåte senere. Vi anbefaler at foreldre følger med i hvilke opplysninger som kommer frem og bruker disse som grunnlag for samtale med sine barn. Men vi anbefaler igjen å vise varsomhet. Noen barn er svært lite opptatt av dette og da skal de ikke tvinges til å forholde seg til det. For foreldre i nærmiljøet er det viktig at barn får spesiell oppmerksomhet.

Når det gjelder å gi barna pedagogiske knagger, som også fungerer dempende på angst og uro på grunn av voldsomme medieoppslag, er det viktig å forklare at slike handlinger nesten aldri har skjedd før. Det gjør ikke det som har skjedd mindre forferdelig, men det gjør at barna kan være trygge for at det ikke vil skje igjen.

God informasjon virker dempende på barns uro. Etter hvert som det kommer mer informasjon kan foreldre formidle denne til barn som er opptatt av det som har skjedd.

  1. Gi dem forsikringer om trygghet

Barna blir redde for at det skal skje igjen og at det skal skje med dem de er glade i. I utgangspunktet er det viktig å si at dette ikke vil skje igjen. Nå vil politiet arbeide for å skape klarhet i hvordan og hvorfor det skjedde. De vet hvem som har gjort dette og siden den som har gjort det er et barn selv vil han få hjelp. Siden det nesten aldri har skjedd før er det ingen grunn til å tro til at det vil skje igjen. Det betyr ikke at det ikke kan skje en gang i fremtiden, men i denne situasjonen fastholdes det trygge ovenfor barna. Alle de som de kjenner og de selv kan være trygge. Vi anbefaler at voksne gir korte oppsummeringer av fakta når de blir kjent og at de deretter bestreber seg på en åpen samtale med barna. Det vil si at de hører hvilke tanker barna har, og lar det være styrende for den videre samtalen med barna. Her som ellers er det viktig å lytte, ta tur, noen ganger gå foran i samtalen og noen ganger å følge etter. Det viktige er å berøre de tanker barna gjør seg om en virkelighet som ikke kan stenges ute i det moderne mediesamfunnet. Foreldre må ikke skjerme seg vekk fra barnet.

For større barn fra 9 årsalderen og oppover, kan foreldre forklare enda mer om bakgrunnen for slike hendelser når den blir kjent. Vi vil ikke spekulere her, men kan legge til forklaringer som kan brukes når mer er kjent.

  1. Følg med i hva de tar inn gjennom media

Det er naturlig at en slik hendelse får stor plass i nyhetsmedia. Det er viktig at foreldre er reflektert over hva barn får se, når de ser, hvor ofte de ser og hvem som er tilstede når de ser. Foreldre bør huske hvor av-knappen på TV er slik at barn ikke unødig eksponeres for nyhetssendingene. Vi har i senere år lært at slike reportasjer kan skape problemer for sårbare barn. Foreldre kan begrense barns «eksponering» ved å velge sene nyhetssendinger. De kan legge vekt på å se nyheter sammen med barna om barna er opptatt av hva som skjer, og de kan også aktivt gjøre andre ting med barna når de merker at barna blir mer urolige over situasjonen. Foreldre kan lage en felles strategi for hvordan de ønsker å håndtere dette, slik at det ikke styres ut fra øyeblikkets vurderinger. Spør også barna om hva de har sett eller lest når dere ikke var til stede, slik at dette eventuelt kan berøres.

  1. Vær nærværende foreldre

Økt utrygghet krever nærværende foreldre. Aksepter at ditt barn kan ha behov for flere forsikringer fra deg om at du vil være der for det om det er blitt urolig. Noen barn kan trenge et trygt fang å krype opp på, kan komme tuslende nattestid fordi de har våknet, eller vil ha lyset på og døren åpen når de legger seg. Ha en tillatende holdning til dette. Vær imøtekommende og forstå at de søker en trygghet som du kan gi dem ved å godta dette i en periode. Nærvær i barns aktiviteter og det å gjøre ting sammen med barna er både kontakt- og trygghetsskapende.

For barn i skolealder så hør med dem hva som er sagt eller tatt opp blant venner, slik at du kan berøre urotanker de måtte ha i etterkant av dette. La de selv bestemme tempo i en eventuell samtale, men ikke avfei dem med å si at «dette er du for liten til å forstå» eller «ikke tenk på det». Om du er usikker på hva du skal si, så si at du skal tenke på det litt og så svare dem eller forklare dem senere. Følg opp det du lover. Om ditt barn stiller svært avanserte spørsmål så kan du konferere med en du kjenner som du vet har mye kunnskap om barn.

Avslutning

Mange barn kan bli oppskaket av det som har skjedd. Foreldre og andre voksne må være lydhøre for hva barn tenker og hvordan de reagerer på det som har skjedd. Vi vil anbefale at dere aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at dere tar opp en samtale med dem enn å tenke at de sikkert ikke er opptatt av dette. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til egne tanker og fantasier, men sikrer at de gjennom samtale med sine barn kan møte deres eventuelle frykt og besvare deres spørsmål.

 

Nyheter

Forskning på og med berørte etter 22. juli terroren er viktig, og berører viktige etiske problemstillinger. Ny bok omhandler tema.

Vi har tidligere skrevet om håndtering av terrorfrykt. Dette fortsetter dessverre å være aktuelt stoff. Det finnes måter å håndtere frykten på.

Barnepsykolog Magne Raundalen har satt sammen noen tips til foreldre og lærere om hvordan de kan snakke med barn om den vanskelige gisselsituasjonen i Algerie