Hjelpere

Under kriser og katastrofer er mange ulike hjelpere i aksjon fra de som arbeider i førstelinjen på et skade- eller hendelsessted, til de som arbeider på legevakter og sykehus, og de som møter berørte i sitt arbeid i et kriseteam eller som hjelpere som støtter over tid.
Portrett av Atle Dyregrov
Atle Dyregrov

Professor, Psykologspesialist

Under kriser og katastrofer er mange ulike hjelpere i aksjon fra de som arbeider i førstelinjen på et skade- eller hendelsessted, til de som arbeider på legevakter og sykehus, og de som møter berørte i sitt arbeid i et kriseteam eller som hjelpere som støtter over tid. Under katastrofer er det mange grupper som deltar; både personell i politi og brannvesen, ambulansepersonell og annet akuttmedisinsk personell, Sivilforsvar, Røde Kors og frivillige organisasjoner. I tillegg kommer privatpersoner som tilbyr sin hjelp. Annenlinjehjelpere arbeider med støtte og omsorg til overlevende og deres pårørende, og til etterlatte.

Påkjenningene under innsatsen

Påkjenningene ved krise og katastrofearbeid varierer fra hendelse til hendelse. Når barn eller unge mennesker rammes, når hjelperne opplever hjelpeløshet eller kjenner de involverte, eller et stort antall mennesker dør eller blir skadet, blir situasjonen ekstra vanskelig. Om situasjonen innebærer fare for personell eller det er tidspress for å redde liv inngår også tilleggsbelastninger. Tidligere erfaring, tilgang på støtte, mental forberedelse og trening er ofte beskyttende faktorer mot senvirkninger av eksponering. I denne temaartikkelen vil noen forventede reaksjoner og hvordan de ofte mestres beskrives og noen råd og anbefalinger bli gitt.

Katastrofepåkjenninger kan noen ganger medføre at reaksjoner kommer under selve hjelpearbeidet; det er ikke uvanlig å oppleve uvirkelighetsopplevelse, håpløshets- eller utilstrekkelighetsfølelse, opplevelse av overveldelse, dilemma over hvem som skal hjelpes, osv. Kroppslige reaksjoner og noe redusert tankekapasitet (for eksempel hukommelses- og konsentrasjonsproblemer) kan også forekomme. Samtidig vet vi at så lenge det er oppgaver å utføre vil sjelden emosjonelle reaksjoner komme før etter innsatsarbeidet, om de kommer. Annet steds har jeg utførlig redegjort for vanlige reaksjoner under og etter innsats (se Dyregrov, 2002)

Hva forventes av reaksjoner?

Fremdeles er vår kunnskap større om etterreaksjoner blant hjelperne, enn om reaksjoner under selve krise- og katastrofearbeidet. Det er viktig å slå fast at innsatspersonell vanligvis greier seg godt i etterkant. Langt de fleste vender tilbake til en normal hverdag og få utvikler langtidsplager. Det betyr ikke at opplevelsene er glemt, men helsemessig greier langt de fleste seg bra. Men hendelsene kan leve videre i minnet og kan fra tid til annen komme sterkere frem. De kan også akkumuleres og noen ganger gi utbrenningsreaksjoner over tid.

De vanligste etterreaksjonene ligner på de som direkte berørte opplever; tristhet over det som har skjedd, økning i irritabilitet og sinne, selvransakelser i forhold til egen innsats, økt engstelse, mer konsentrasjons- og hukommelsesproblemer osv. og ikke minst at minner fra innsatsen kan plage en i ettertid. Kontrasten mellom det meningsfulle ved å være til hjelp og det å vende tilbake til vanlig rutinemessig arbeid kan også kjennes stor, og ikke få opplever at de endrer synet på livet på kort og lang sikt.

Det er over 25 år siden bussulykken i Måbødalen hvor mange svenske skolebarn omkom. Et år etter Måbødalsulykken rapporterte 40 % av hjelperne at det som skjedde hadde forandret deres verdier i livet; de satte mer pris på nære ting, og materielle ting betydde mindre enn menneskelig nærhet, etc. (Dyregrov, Kristoffersen & Gjestad, 1996). Mange hjelpere vil etter innsats ta en egen runde innom barneværelset eller tenke i gjennom hvor kort det er mellom liv og død. Ikke få verdsetter sine nærmeste mer enn tidligere, og som vår undersøkelse viste etter Måbødalsulykken, disse virkningene var ikke korte og forbigående, men fortsatte i alle fall ut over det første året.

Hvor mange vil slite med alvorlige etterreaksjoner? Det er vanskelig å si eksakt, men det er vanlig å si at mellom 3 til 10 % av hjelpere ved svært alvorlige hendelser står i fare for å utvikle posttraumatiske stresslidelser (PTSD). Det er en lav prosentsats og betyr at langt de fleste greier seg bra. Men samtidig skal vi huske at for eksempel under katastrofer er så mange hjelpere i aksjon at selv et lite prosentantall kan bety mange hjelpere. Godt samhold, meningsfulle oppgaver, øvelser og trening reduserer selvfølgelig antallet som sliter i etterkant, mens sterk eksponering øker risikoen for langtidsvirkninger. Fra tidligere forskning vet vi at frivillig personell har større risiko for langtidsplager enn de som er profesjonelle. Gode oppfølgingsrutiner med godt ledede debriefinger som følges opp av god lederstøtte og individuell hjelp for de som trenger det, er viktig for å redusere unødige langtidsvirkninger. Imidlertid mangler vi forskning over godt gjennomførte debriefinger i gruppe. Det er stor enighet om at innsatsmannskaper må følges opp, men ikke like stor enighet om hvordan.

Her er en video om hva slike debriefinger går ut på:

Mestringsmekanismer under og etter innsatsen

Jeg har tidligere beskrevet de mestringsmekanismer som nyttes under innsats (Dyregrov, 2002). Det er bl.a.

  • Mental forberedelse
  • Undertrykking av reaksjoner
  • Distansering fra det som skjer
  • Humor
  • Regulering av eksponering
  • Aktivitet for å hindre refleksjon
  • Formål med det en gjør 

Dette er mekanismer som gjør at vi makter å gjennomføre vanskelig arbeid. Om vi har tid til å forberede oss på hva som møter oss bidrar det til en hensiktsmessig håndtering av situasjonen. Det er nyttig å kunne holde egne reaksjoner på avstand for å konsentrere seg om hjelpearbeidet, og er situasjonen for ille distanserer vi oss og stålsetter oss. Humor knytter oss sammen, er energimobiliserende og spenningsdempende, men kan sjelden brukes nær de berørte. Er vi kloke vet vi å beskytte oss mot for mye eksponering eller vi snevrer inn vårt fokus slik at vi ikke tar inn alt som skjer rundt oss. Ikke minst er det å være i aktivitet en god mekanisme for ikke å ta inn over oss styrken og intensiteten i det som skjer. De som arbeider med mennesker som har omkommet har ofte nytte av å tenke at de gjør arbeidet for de etterlatte og legge stor vekt på å behandle de døde med respekt.

Når unge er involvert

Hjelpere reagerer spesielt sterkt når barn og unge er involvert (Dyregrov & Mitchell, 1992; Regehr, Goldberg & Hughes, 2002). Hjelpere er motivert for å hjelpe, de har tro på at de kan lykkes, og har ofte stor evne til innlevelse i andres lidelse. Unges nærvær forsterker disse sidene ved hjelpere. Hjelpere utviser et høyt nivå av personlig engasjement og kan lett identifisere seg med de unge og deres foreldre. De mestringsmekanismer som er nevnt tidligere fungerer ikke like bra i situasjoner med unge, og hjelpere kan bli overveldet av egne følelser. Samtidig kan tanker på egne barn og andre barn en er glad i, aktiveres. De er lett å forestille seg at hendelsen kunne ha rammet ens egne kjære. Siden de fleste hjelperne av og til tenker på at noe forferdelig kan hende med barn de er glade i, er det ikke vanskelig å la indre bilder av barn en er glad i, ta de rammede barnas plass. Det skal også nevnes at hendelser som rammer unge utløser tanker om tilværelsens meningsløshet og urettferdighet. Det utfordrer hjelperes antakelser om en ordnet og rettferdig verden.

Hjelp til hjelperne

Det er viktig å ha gode systemer på plass for ivaretakelse av hjelpere. I boken ”Katastrofepsykologi” (Dyregrov, 2002) fremholder jeg følgende som viktige elementer i god oppfølgingsstøtte:

  • ledelsesstøtte
  • mobilisering av kollegastøtte
  • etablering av en aksepterende atmosfære i gruppen
  • mobilisering av familiestøtte, og støtte til familien
  • demobilisering og umiddelbar utsnakking (defusing)
  • psykologisk debriefing
  • individuell oppfølging
  • oppfølgingsdebriefing
  • henvisning for videre hjelp
  • informasjon om reaksjoner og mestringsmetoder 

Viktigst er god forståelse fra egne ledere, god kollegastøtte, rutiner for gjennomgang av hendelsen i etterkant, og mulighet for individuell oppfølging for de som trenger det. Men støtten under innsats er også viktig, det samme er god ledelse som ikke tillater at en arbeider seg fullstendig tom. Fra listen over fremgår det at møter for å gjennomgå hendelsen (psykologisk debriefing) ikke er et enkeltstående tiltak, men ledd i en kjede tiltak som bør være på plass i organisasjonen. Korte engangsmøter hvor en går dypt inn i emosjoner er ikke tilrådelig og har vært med på å gi debriefing et dårlig rykte. Vi anbefaler ikke en slik fremgangsmåte. Gode debriefingsmøter varer oftest 2-3 timer, har en god ledelse, et klart formål og sikter mot å binde gruppen sammen, gi anledning til å reflektere over innsats, og bygge bro til gjenopptakelsen av normalt arbeid.

Ny forskning tyder på at det er viktig at vi kan roe oss ned i etterkant av sterk eksponering, fordi høy kroppslig aktivering bidrar til at emosjonelle minner huskes bedre. Det samme gjelder søvn. Samtaler som blir emosjonelle og gjør oss urolige bør av denne grunn unngås i de første 6  timene etter en hendelse (tiden det tar for minneskonsolidering). Om vi sover nært opp til sterk eksponering kan det også bidra til å konsolidere minner og da gjelder det samme; best å vente minst 6 timer før søvn (for oversikt over denne nyere forskningen se Dyregrov & Regel, 2012). Hva som roer best ned vil sannsynligvis variere fra person til person og kanskje innen ulike hjelpergrupper.

Selv om den nye forskningen fremdeles er sparsom, kan en være på den forsiktige siden og unngå at hjelpere har en følelsesmessig gjennomgang like etter de har avsluttet sitt arbeid. Det er ingenting som tyder på at det å få oversikt over fakta virker negativt. En systematisk gjennomgang med sikte på refleksjon og læring bør avvente til en av de første dagene etterpå eller senere. De fleste har ellers erfaring med hva som roer godt ned i umiddelbar etterkant av en hendelse og oppfordres til å nytte dette i gruppe eller individuelt.

Noen vil utvikle posttraumatiske stresslidelser i etterkant av arbeidet. Det er viktig å ta kontakt med helsevesenet om plager vedvarer ut over de første 3-4 ukene, spesielt om de er til stede med stor intensitet slik at de reduserer daglig fungering enten på jobb eller privat. Her har ledere et spesielt ansvar for å ivareta sitt personell. For de som sliter over tid er det positive at det nå finnes meget gode behandlingsmetoder for traumer som kan gjøre at problemene relativt raskt kan reduseres til et minimum. Ikke alle fagfolk kan slike metoder, så det er viktig for ledere at de stiller kvalitetskrav til dem de henvises til.

Referanser

Dyregrov, A. (2002). Katastrofepsykologi.  Bergen: Fagbokforlaget. 2. Utgave.

Dyregrov, A. Kristoffersen, J. I., & Gjestad, R. (1996). Voluntary and professional disaster–workers. Similarities and differences in reactions. Journal of Traumatic Stress, 9, 541–555.

Dyregrov, A., & Mitchell, J. T. (1992). Work with traumatized children – psychological effects and coping strategies. Journal of Traumatic Stress, 5, 5–17.

Dyregrov, A., & Regel, S. (2012). Early interventions following exposure to traumatic events– implications for practice from recent research. Journal of Loss and Trauma. 17, 271–291.DOI:10.1080/15325024.2011.616832.

Regehr, C., Goldberg, G., & Hughes, J. (2002). Exposure to human tragedy, empathy, and trauma in ambulance paramedics. The American Journal of Orthopsychiatry, 72, 505-513.

 

Tidligere innlegg

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

I de snart 40 år som har jeg har arbeidet med mennesker som opplever kriser og katastrofer har jeg fått innblikk i menneskers reaksjoner når vi trues på livet eller mister kjære. Situasjoner kan kreve flukt og kamp, de kan utløse heltemot og fastfrysing. De kan få frem det beste og det verste i oss.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.