Sommerhilsen til barnas gode hjelper

Jeg har merket meg at mange finner fram litt ekstra tungt og tankevekkende stoff til å stimulere hjernecellene også i sommer-varmen. Her kommer noe om barn. Det jeg for meg selv har kalt den nye barnepsykologien de siste ti-årene, og særlig nå med større fart, handler i sin kjerne om at utviklingspsykologien har oppdaget «det multi-personale» barnet. Det vil si at de har forlatt hundre års mors-sentrisme og familie-forherligelse som eneste virkelige motor for barns vekst og utvikling. Kort og godt fordi det ikke understøttes av empirien, som det heter i forskerkretser.
Magne Raundalen

Rådgiver

Av Magne Raundalen

Empirien, forskningen, går på ingen måte inn for å avskaffe mamma, pappa og familien, og de degraderer dem helle ikke som viktige, men de synliggjør de mange andre mulige, rundt barnas dagligliv som deltar i et felles ansvar for barnas oppvekst. Helt sentralt står selvsagt barnehagen og dens ansatte som aktører i «omsorgskjeden» for nasjonens barn. Særlig for Norges vedkommende. Det har vakt interesse langt utover landegrensene at mer enn 80% av ett-åringene hos oss går i barnehage. Kritikk har vi fått også. Men så langt har ikke alarmen gått. Barna har det bra i den delte omsorgskjeden mellom familie og stat. Det som blir avgjørende, som professor Agnes Andenæs har skrevet meget bra om, er at det blir sammenheng og helhet i omsorgskjeden. Det vil si at barnehagen vet om hjemmebarnet, og foreldrene om barnehagebarnet.

Se hva som skjer! Verden rundt barnet forandrer verden hos barnet. Bare tenk på at to-inntektsfamilien er kommet for å bli. Mange forskere har dokumentert den store og viktigste oppgaven for de moderne foreldrene som lever i en verden hvor det eneste konstante er stadige og raske endringer. Det er mamma og pappa som har hindret at barnas verden ikke ble et eneste kaos. Fordi de skaper stabilitet, orden og gradvis endring. Hvordan gjør de det? Svaret er forståelig: gjennom hverdagslige rutiner og vanlige tradisjoner. Vanlige tradisjoner er små, daglige rutiner fra vekking om morgen til lesning på sengen, viktige, stimulerende tradisjoner og rutiner som utføres uten noen stor grad av bevisst oppmerksomhet. Kort og godt det helt alminnelige og helt fabelaktige dagliglivet.

Det andre, meget spennende budskapet fra de nye barnepsykologene er forskningen som viser at barnet er født med utrolige kapasiteter for å inngå i sosiale relasjoner. Det er barnets enorme læringsevne som gjør at de gradvis er i stand til å avspeile sin kultur. De er med helt fra start, og som jeg har skrevet om tidligere så viste forskere (Andrew Meltzoff) at nyfødte barn rakte tunge tilbake til en tunge-rekkende far! Den nye psykologien avviser den kjente sosiologen Talcott Parsons som i sin tid kalte verdens nyfødte for «barbar-invasjonen»! Det nyfødte barnet har med fra start svære potensielle kapasiteter for samspill og tilknytning, forskning og deltagelse. Dette handler også om at barnas enorme læringsevne skaper nye ting fra generasjon til generasjon. Det at ikke alt hos barnet er skapt av mamma og pappa, blir understreket av dette morsomme spørsmålet fra en av de nye barneforskerne, som jeg ikke akkurat har navnet på: «Var det James Watt’s far som oppfant dampmaskinen og lærte det til sin sønn?». Jeg er endog blitt fortalt at James Watts far sto og hånet ham foran en kritisk folkemengde, og de buet da han ikke fikk start på maskinen ved første forsøk. Men siden har den dunket. Hurra for James!

Forskerne i den nye barnepsykologien vil også avskaffe selve sosialiseringsbegrepet. Man kunne bli engstelig for at de fjernet alt spiselig fra barnepsykologens bord. Heldigvis kommer de med godt nytt og sier «bord dekk deg!» De vil utforske barnets samspill med alle personene i barnets liv, og de vil erstatte sosialiseringsbegrepet med vekten på barnet som aktør – fra start. For dere som vil lese om barn så det virkelig røsker i hjernevinningene, anbefaler jeg Dion Sommers nye bok (Fagbokforlaget 2015), med samme tittel som den banebrytende boken han skrev i 1997: «Barndomspsykologi».

Og hvis du virkelig tåler å bli sittende våken i sommernatten, skaffer du deg boken til filosofen Arne Johan Vetlesen og pedagogen Bjørn Foros: «Angsten for oppdragelse», (Universitetsforlaget, 2012). Hvordan skal vi oppdra barn for den nye tid som er preget av mørke skyer og faren for konstant høyvann? De siterer filosofen Hannah Arendt: ««Enhver som nekter å påta seg et delansvar for verden, burde ikke ha barn og må ikke få anledning til å delta i utdanningen av dem».

Videre skriver de at de vil « bidra til en ny, dristigere debatt om noe så grunnleggende som oppdragelse og dannelse. Vi mener det er behov for en ny debatt, en ny tenkning og ikke minst en ny praksis som tar på alvor verdens tilstand: alarmerende miljøproblemer, turbokapitalisme og økonomisk globalisering, voksende sosiale og økonomiske forskjeller, tilspissede kulturkonflikter og forvitring av felleskapsverdier. Dette må legge føringer for hvordan vi driver oppdragelse og dannelse av de oppvoksende slekter både hjemme og i utdanningssystemene». Videre skriver de på side 12 at «mens oppdragelse og dannelse vanligvis diskuteres i en utviklings-psykologisk og individsentrert tilnærming, vil vi gjøre oppdragelse til et samfunnsetisk dannelsesprosjekt». Er dette vårt bord? Jeg mener det bordet vi hjelpere har dekket pent til med teori, evidensbaserte metoder og god praksisbasert kunnskap for bedre hjelp til barn under harde vilkår? Jeg bare spør.

Tilslutt i min lille sommerhilsen til alle dere som er der for at barn og familie skal få et bedre liv, tar jeg med «Urie Bronfenbrenners testamente» som er en hyllest både til familien og til alle oss andre:

«The family is primarily important because not only are activities going on, but the people engaging in them are crazy about each other. And this is absolutely essential for children’s development. However, it is also essential for children’s development to be with people who are not that crazy about them. Because this gives the child the opportunity to begin to express who he or she is and do things, that he or she wants to do.”
«Du skal ikkje sova burt sumarnatta!»
God sommer!

Tidligere innlegg

Clinic for Crisis Psychology (formerly Center for Crisis Psychology) has provided Emergency Preparedness Agreements to municipalities and private companies for more than 30 years. This includes oil companies, offshore supply companies, airline and helicopter companies, banks and other private companies and industrial entities. Clinic for Crisis Psychology offers emergency preparedness agreements allowing both private and public organizations a quick follow-up if the organization should experience a crisis or disaster. This ensures highly qualified support and assistance to managers and employees in case of accidents or other incidents that require psychological assistance.

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.