Overgrep rammer mange

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.


En gjennomgang av 89 nettovergrepssaker, gjort av Aftenposten, viser at drøyt halvparten av overgriperne hadde ektefelle/ samboer og at drøyt halvparten levde med barn/ stebarn.  Det er vanskelig å forestille seg det altomgripende sjokket det er for en familie at en de stoler på og er glad, blir etterforsket og kanskje straffet for overgrep. For noen er dette så ubegripelig at de aldri kommer til å tro på at det er sant.

Tilstanden av sjokk og vantro som den voksne partneren i familien opplever, er i mange tilfeller lammende. Å ta inn over seg hva den andre har gjort, og konsekvensene av det, er for de fleste en uhyre smertefull og langvarig prosess. Om det er barn i familien, blir prosessen gjerne enda vanskeligere: Bekymring for om felles barn også har vært utsatt for overgrep, spørsmål om hvor mye barna skal få vite, hvordan de best kan tas vare på og beskyttes, og om de skal få ha noen form for kontakt med den som er tatt for overgrep, er vanskelige, og tar tid å finne svar på. Noen beskriver at de får hele sin identitetsoppfatning endret, «Hvem er jeg som har kunnet bli glad i og har levd med et menneske som kan begå overgrep? Hvem er jeg som ikke har mistenkt eller oppdaget noe?»

For barna i familien, også om de ikke har vært utsatt for overgrep, kan avsløringen av overgrepet bli en stor krise. Det betyr for mange at de mister bildet av den forelderen de trodde de kjente og var glade i. Spesielt dersom relasjonen til forelderen har vært god, betyr det et enormt tap og en stor sorg. Barn som er så store at de skjønner hva som har foregått, preges ofte av det samme sjokket og vantroen som ektefelle/ samboer. De som klarer å ta innover seg hva forelderen har gjort, opplever ofte sinne, avsky, skam, og også skyldfølelse for at noen i ens egen familien har kunnet gjøre noe som skader andre. Dersom overgrepet er en sak som omtales i media, blir dette en stor - og noen ganger langvarig –belastning. Dersom det er kjent i nærmiljø og skole, kan det oppleves som uoverkommelig å gå på skole eller jobb.

For familiemedlemmer som opplever at grunnen så til de grader rives vekk under dem, bør det finnes et lett tilgjengelig støttesystem, både for voksne og for barn. Det store tabuet og den sterke fordømmelsen mot gjerningspersonen i disse sakene, gjør at de uhyre sjelden kan snakke med andre i det daglige nettverket sitt om hvordan de har det. Om saken ikke er allment kjent, er de også redde for at naboer, venner og annen familie skal få vite om hva som har skjedd. Både voksne og barn kan trenge hjelp fra noen som står helt utenfor nettverket til å sortere tanker og følelser. De trenger støtte for å takle de følelsesmessige reaksjonene de bærer på, og de trenger hjelp til å takle hverdagen, spørsmål fra andre, medieoppslag, etterforskning og rettsak. Ofte trenger de også hjelp til å begynne å snakke med hverandre om det de føler og opplever, og om hvordan de videre skal fungere som familie. I en slik situasjon er det viktig at hjelpen kommer som et lett tilgjengelig tilbud, og ikke noe familien må lete etter og kanskje ikke finne.

 

Psykologspesialist
Unni Marie G Heltne

Tidligere innlegg

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

I de snart 40 år som har jeg har arbeidet med mennesker som opplever kriser og katastrofer har jeg fått innblikk i menneskers reaksjoner når vi trues på livet eller mister kjære. Situasjoner kan kreve flukt og kamp, de kan utløse heltemot og fastfrysing. De kan få frem det beste og det verste i oss.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.