Om å forske på sorg og krise

«Ripper opp i sårene»? Ripper man opp i sårene til sørgende og traumatiserte mennesker når forskere spør dem om å delta i forskning? Er det forsvarlig å spørre foreldre som har opplevd å miste et barn i selvmord, eller etter terroren 22. juli 2011, om å fylle ut spørreskjema eller delta i intervju? Går det an å intervjue barn og unge når de har mistet et søsken eller en forelder ved trafikkulykke eller kreft? Dette er spørsmål som forskningsetiske komiteer og andre stiller. I svært mange år har myten om at forskeren kan «rippe opp i sår» bremset forskning med sørgende som har opplevd traumatiske tap.

Hva sier sørgende som deltar i forskning?

Fra tidlig på 1990-tallet viste studier, deriblant ett fra mitt doktorarbeid, at under gitte betingelser oppleves ikke forskningsdeltakelse som belastende; heller det motsatte (Dyregrov, 2004). I denne studien sa alle de 63 foreldrene som hadde mistet barn ved selvmord, ulykker og krybbedød at det var positivt å delta i intervjuundersøkelse. Forskningsintervjuet ble opplevd som en hjelp videre i sorgprosessen, og mange uttrykte det meningsfulle i å bidra med kunnskap som kunne hjelpe andre sørgende. En kvinne som deltok i dybdeintervju etter at hun hadde mistet sin partner ved selvmord sa etter intervjuet:

Det var helt flott. Jeg var veldig urolig på forhånd. Jeg hadde så vondt i magen, men det har jeg hatt i 7 måneder nå. Men det var bare flott, og jeg har ikke vondt i magen mer. Jeg diskuterte det med min lege, og han anbefalte meg å delta. Han tenkte at det kunne hjelpe meg også – og det var veldig godt!

I likhet med mange som deltar i forskningsintervju var denne kvinnen på forhånd usikker på om det ville bli vanskelig å snakke, om hun ville bli i stand til å svare godt nok eller bare ville gråte. Som mange traumatiserte sørgende hadde hun ofte forsøkt å unngå å snakke om den smertefulle klumpen i magen og nærme seg det aller vanskeligste. Hun hadde heller ikke snakket om sine tanker og reaksjoner i en sammenhengende helhet med noen.

Etter dybdeintervju, der jeg sitter sammen med sørgende i 2-3 timer (avbrutt med ønskede pauser), har sørgende beskrevet forskningsdeltakelsen på mange måter:

Godt, veldig godt; Svært hyggelig, fantastisk; Jeg er glad og takknemlig; Det var terapi; Det gjorde meg godt; En svært positiv opplevelse; Helt greit; Udelt positivt; Godt å snakke om det; Godt og meningsfullt.

Som motivasjon for å delta i forskning oppgir kriserammede og sørgende ofte at «Dersom min historie kan hjelpe andre fordi den bidrar til ny kunnskap, så gir det mening til det meningsløse som har skjedd» (Dyregrov et al., 2011).

En viktig del av forklaringen på den positive og «terapeutiske» effekten er at dybdeintervjuets form muliggjør at informanten kan fortelle en sammenhengende historie, og gjennom dette starte eller videreføre konstruksjonen av en ny livsbiografi (Dyregrov et al., 2011; Neimeyer et al., 2006). Andre forskere har funnet at familie-kommunikasjonen ble bedret gjennom intervju i familier etter selvmord. Jeg selv har opplevd ektepar som har fått viktige brikker på plass mange år etter tapet ved at de i fellesintervju fortalte om hvordan de tenkte, følte, eller handlet like etter at de mistet et barn. Således kan sorgstudier, under gitte forutsetninger, gi mange positive effekter for sørgende og deres familier. Men for at intervjuet skal bli en positiv opplevelse, er det avgjørende at den sørgende får dele det smertefulle med en som forstår og som tør å høre.

Min erfaring med å forske med sørgende

Etter 25 års forskning med sorg og kriserammede har jeg lært at det ikke er farlig eller uforsvarlig å drive slik forskning, hvis den er basert på et bevisst forhold til etikk og metode, menneske- og verdisyn, empati, samt grunnleggende kunnskaper om forskningstemaet.

Jeg har erfart det privilegium det er å få lære av mennesker som opplever sin dypeste sorg og livskrise, og jeg slutter aldri å bli imponert over menneskelig styrke i slike situasjoner. Når foreldre etter 22. juli sier at de ønsker det samme for gjerningsmannen som han gjorde mot deres barn, samtidig som de kan holde frem at de er glade for at vi lever i et samfunn som ikke tillater slikt, blir man ydmyk. Kampen for overlevelse, og den mestringen traumatiserte sørgende mobiliserer for å gå videre i livet, gjør inntrykk.

I møte med mye sorg og smerte har forskningen påvirket meg som menneske. Jeg setter jeg mer pris på livet og vet hvilke verdier jeg prioriterer. Forholdet mellom mennesker og særlig de som står meg nær, er viktig, og jeg håper jeg er blitt mer forståelsesfull og medfølende overfor mine medmennesker.

Jeg har også erfart at intervjuerens innlevelsesevne og empati, og toleranse for andres smerte preger resultatet av et intervju med sørgende, og dette kanskje er den aller største utfordringen for sorgforskeren. Etter sørgendes ønsker har jeg ofte blitt vist inn på barnerom der alt stod urørt, tatt med på gravsteder, og vist bilder, sanger, dikt og minnealbum, eller fått innsyn i etterlattes dagbøker og tanker etter tapet. I en slik kontekst er det fare for å bli så involvert at man ikke holder godt nok fokus på forskningsoppgaven; men da har man forlatt rollen som forsker og kan i verste fall bli en belastning for den sørgende. Forskeren må selv kjenne hvor langt inn i den andres smerte hun kan klare å gå den enkelte dag og overfor den enkelte sørgende, og samtidig ha empati og forskningsfokus. Et godt forskningsintervju er derfor en balansekunst mellom nærhet og distanse!

Mens det utvilsomt var vanskeligere å romme og håndtere andres sorg de første årene, ble det med økende kompetanse og erfaring gradvis lettere å takle. Likevel må man alltid balansere mellom nærhet og distanse i forskerrollen. Den dagen en sorgforsker ikke lenger blir berørt bør hun ta sin hatt og gå!

Referanser

Dyregrov, K. (2004). Bereaved parents’ experience of research participation. Social Science & Medicine, 58, 391–400.

Dyregrov, K., Dieserud, G., Rasmussen, M., Straiton, M., Hjelmeland, H., Knizek, B., & Leenaars, A. (2011 a). Meaning making through psychological autopsy interviews. The value of participating in qualitative research for those bereaved by suicide. Death Studies, 35, 685–710.

Dyregrov, K., Dieserud, G., Straiton, M., Rasmussen, M., Hjelmeland, H., Knizek, B., & Leenaars, A. (2011 b). Motivation for research participation among suicide bereaved. Omega – Journal of Death and Dying, 62, 2, 149–68.

Neimeyer, R. A., Baldwin, S. A., & Gillies, J. (2006). Continuing bonds and reconstructing meaning: mitigating complications in bereavement. Death Studies, 30, 715–738.

Tidligere innlegg

Clinic for Crisis Psychology (formerly Center for Crisis Psychology) has provided Emergency Preparedness Agreements to municipalities and private companies for more than 30 years. This includes oil companies, offshore supply companies, airline and helicopter companies, banks and other private companies and industrial entities. Clinic for Crisis Psychology offers emergency preparedness agreements allowing both private and public organizations a quick follow-up if the organization should experience a crisis or disaster. This ensures highly qualified support and assistance to managers and employees in case of accidents or other incidents that require psychological assistance.

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.