Noen tanker på frigjøringsdagen

I en reportasje i VG i går kunne vi lese utdrag fra stiler skrevet av norske barn i en stilkonkurranse i okt 1946 med temaet «Skriv om dine sterkeste krigsminner».  Det gjorde inntrykk å lese om barnas opplevelser, noen hadde vært vitne til mishandling og drap av krigsfanger, noen hadde gått med illegale aviser og vært med på våpensmugling

Av Unni Heltne

Etter møte med flere godt voksne som var barn under krigen, vet jeg at en god del barn bar med seg skremmende og vonde inntrykk inn i det voksne livet og i alderdommen. Flere har fortalt om hvordan skremmende inntrykk og gjenopplevelser har plaget dem i alle år. Mange har aldri fortalt utfyllende om opplevelsene. Både folkeoppfatningen og offisielle rådene for håndtering av barns krigsopplevelser var å snakke minst mulig om det, slik at barna kunne glemme og gå videre så raskt som mulig.

I etterkant vet vi at dette ikke var noen god strategi, noen bar på en sterk indre smerte som de strevde med å undertrykke livet ut. «Om jeg bare hadde visst dette da jeg vokste opp», sa en eldre kvinner til meg, det var pause i en forelesning om selvhjelpsteknikker for å dempe invaderende minner og mareritt, og hun fortalte at spesielle lukter og lyder fremdeles, etter 60 år, gjorde henne uvel og livredd fordi de minnet henne om bombingen hun så vidt hadde overlevd.
Gjennom mange års opplæring av lærere og helsepersonell i ulike krigsområder, vet jeg at taushet fremdeles er en utbredt strategi når det gjelder håndtering av barns krigstraumer, og jeg har erfart at målrettede, utprøvde metoder for å dempe den psykiske smerten er lite utbredt. Selv om mange organisasjoner er i sving og mange metoder er i bruk er det både lite etterprøving av metodene, og lite samordning av tiltakene. Mange barn blir heller ikke nådd fram til. Som hovedregel er hjelpen for traumatiske opplevelser minst der behovene er størst.
Vi vet alle mye om de fryktelige opplevelsene mange barn utsettes for i en krig. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg det siste året var møte med syriske psykologer og leger i Tyrkia like ved den Syriske grensen. Som flyktninger hadde de opprettet et senter for mental helse for syriske barn på flukt. Ved dette senteret klarte de å nå et stort antall barn med lavterskeltilbud. De hadde fått bred kunnskap om nettopp dette å dempe de smertefulle reaksjonene på grusomme inntrykk. De beskrev møter med barn som var livredde for brå lyder etter å ha hørt på lyden av snikskyttere dag og natt, som ble syke og fikk kvelningsfornemmelser av lukten av murpuss etter å ha vært innesperret i flere døgn under sammenraste bygninger, som ikke kunne se noe rødt fordi det minnet om blodige døde og skadede mennesker, og som stadig så for seg sine døde søsken, eller voldelige overgrep mot sine foreldre.
I dag på frigjøringsdagen i Norge, blir jeg ydmyk og kjenner sterk respekt når jeg tenker på disse engasjerte fagfolkene, som tross sin egen vanskelige situasjon klarer å gjøre en stor og meningsfull innsats. Samtidig kjenner jeg på avmakten og fortvilelsen med tanken på alle barn som lever midt i krigen, og som bare har seg selv og sin egen tåleevne å hjelpe seg med når de skal takle det grusomme de opplever og er vitne til. Reaksjonene på krigsopplevelsene blant norske barn etter krigen i 40-45 og hos barn som opplever krig i dag er de samme, uten hjelp vil mange av dem slite med smerten livet ut.

Tidligere innlegg

Clinic for Crisis Psychology (formerly Center for Crisis Psychology) has provided Emergency Preparedness Agreements to municipalities and private companies for more than 30 years. This includes oil companies, offshore supply companies, airline and helicopter companies, banks and other private companies and industrial entities. Clinic for Crisis Psychology offers emergency preparedness agreements allowing both private and public organizations a quick follow-up if the organization should experience a crisis or disaster. This ensures highly qualified support and assistance to managers and employees in case of accidents or other incidents that require psychological assistance.

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.