Når far dreper mor, skal barna ha kontakt med far?

I de siste dagene har Dagbladet satt et prisverdig søkelys på barn som opplever at far dreper mor. For et barn er dette det totale tap av beskyttelse: Å miste begge foreldrene sine fordi den ene dreper den andre. Barn som opplever en slik tragedie har krav på det beste samfunnet kan stille opp med når det gjelder beskyttelse og hjelp.

Av Unni Heltne

Et spørsmål som vekker både motstridene syn og til dels forvirring, er om barn skal ha kontakt med far i etterkant av et slikt drap, og hvordan denne kontakten skal se ut. Her varierer synspunktene og vurderingene i fra et kategorisk «aldri», til konklusjonen om at det kan være «avdramatiserende og lindrende for barnet å treffe far i etterkant av drapet, og se at han ikke er farlig». Ganske mange hjelpeinstanser har overfor oss uttrykt usikkerhet med hensyn til hva som bør vektlegges i en slik vurdering. Følgende punkter er basert på direkte kontakt med barn som har opplevd grov vold, drapsforsøk og drap i familien.

Først og fremst: Barnet må få tid til å opparbeide seg trygghet etter påkjenningene og tapet de er påført. For flere barn kommer drapet etter en lang rekke voldshandlinger, noen ganger bare mot mor, andre ganger både mot mor og barnet. Barn kan fortelle at de har vært livredde for at mor skal bli drept, og noen barn har tidligere direkte eller indirekte hindret at mor har blitt drept eller har kommet alvorlig til skade. Noen av dem har gått i mellom for å beskytte mor, de har hentet hjelp, de har avledet og dempet konflikter. Hjemmet har over lang tid blitt opplevd som et sted uten trygghet og beskyttelse. Når det verst tenkelig skjer, trenger de å kjenne seg hundre prosent trygge. De trenger forsikringer om at de vil bli beskyttet fra vold eller drapsforsøk (flere av disse barna har opplevd å bli truet på livet, på samme måte som mor har blitt det). Mange barn trenger tydelige og pålitelige forsikringer om at de ikke behøver å ha noe med drapsmannen å gjøre, og selv om barn uttrykker et ønske om å se far er det viktig å vurdere om dette faktisk vil være til støtte for barnet, eller om det vil føre til en ny påkjenning på grunn av usikkerhet og redsel.

Et samvær mellom barn og foreldre skal bidra til å støtte barnets utvikling (det er jo en av våre hovedfunksjoner som foreldre), og til å sette barnet i stand til å håndtere det som har skjedd.

Dersom far er i stand til å kommunisere med barnet om det han har gjort som en ansvarlig voksen, uten bortforklaringer og uten å skylde på andre, kan dette være til hjelp. Ellers kan et møte med en benektende og ansvarsfraskrivende far både skape forvirring og forsterke de traumene som barnet allerede har blitt påført. (Mer om barn som har en forelder i fengsel her.)

For å få integrert en så ekstrem opplevelse i sitt videre liv, trenger et barn å få forklaringer på hvorfor far har kunnet handle slik han har gjort, ikke for å unnskylde fars handlinger, men for å gi barnet hjelp til å forstå en uforståelig opplevelse.
Mange barn som opplever vold og drap i familien sin lever med en sterk skyldfølelse, både fordi de konsekvent har opplevd å få skylden for konfliktene i familien, og fordi det for et barn kan være lettere å ta skylden på seg selv framfor å se i øynene hvor lite foreldrene makter å ta vare på dem. Noen ganger er skyldfølelsen mer overveldende enn både minnene om volden og smerten.  Et møte med en forelder som ikke tar ansvar for sine handlinger, som appellerer til barnets omsorg framfor å framstå som voksen, eller som direkte benekter det som har skjedd, vil holde vedlike, og også øke denne skyldfølelsen. Det vil også hindre at barnet utvikler en forståelse av det som har skjedd.

Dersom barn skal ha kontakt med far etter at han har drept mor må vi forsikre oss om at dette er til støtte og lindring. Begrunnelsen for kontakten må være tydelig og konkret, og ikke basert på forestillinger om hva som vil være til hjelp. Far bør for eksempel være villing til å motta veiledning i forhold til hvordan barnet bør bli møtt. En må kunne si noe om hva det er kontakten skal tilføre barnet. Dersom intensjonen er begrenset til at barnet skal «se hvordan far har det», kan dette like gjerne oppnås med fotografier fra fars nåværende tilværelse.

Innlegget er også publisert på Dagbladet 13. mai. 2011

Anbefalt lesning

Rød, P. A., T.-J. Ekeland og F. Thuen (2008) “Barns erfaringer med konfliktfylte samlivsbrudd: Problemforståelse og følelsesmessige reaksjoner.” Tidsskrift for norsk psykologforening. Nr.  5, Vol. 45: 555 - 562

Tidligere innlegg

Clinic for Crisis Psychology (formerly Center for Crisis Psychology) has provided Emergency Preparedness Agreements to municipalities and private companies for more than 30 years. This includes oil companies, offshore supply companies, airline and helicopter companies, banks and other private companies and industrial entities. Clinic for Crisis Psychology offers emergency preparedness agreements allowing both private and public organizations a quick follow-up if the organization should experience a crisis or disaster. This ensures highly qualified support and assistance to managers and employees in case of accidents or other incidents that require psychological assistance.

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.