Liv og død i sosiale medier

Hvordan forholde seg til avdødes profiler i sosiale medier? Dette er for mange et vanskelig dilemma i en ellers krevende sorgprosess. For enkelte blir profilen et viktig minnealbum. For andre kan dette være en stadig påminner som forstyrrer og skaper ubehag. Et spørsmål som kan melde seg er; hvordan forholde seg til profilene ettersom tiden går?
Marianne Vinjevoll

Psykologspesialist

«Jeg ønsker ikke at hun fortsatt skal stå på listen over dagens bursdagsbarn, eller komme opp som venneforslag hos ukjente».

Slette eller spare?

Facebookprofilen er for mange et album som dokumenterer de siste årene i personens liv, og kanskje reflekterer den ulike sider ved personligheten som man er redd kan gå tapt. Dette kan være dokumentasjon som kanskje ikke finnes tilgjengelig på andre måter. Hvor viktig «livet på nettet» var for den avdøde, og hvor mye av «livet» som bevares i det som finnes der, vil kunne påvirke hvordan etterlatte forholder seg til profilens videre eksistens.

For foreldre som mister barn, kan profilen oppleves som den avdødes private område. Det kan føles som et overtramp å gjøre endringer her. Hva hadde avdøde selv ønsket?  - er et spørsmål mange stiller seg. Kanskje ser man at facebooksiden er et sted hvor venner av avdøde deler sin sorg, og at det dermed ikke blir riktig å slette eller begrense den.

«Profilen hans er som et personlig digitalt fingeravtrykk, med bilder, humoren hans, utsagn og tanker.»

Ved brå død, eller i saker med savnede personer, vil det kunne være et håp knyttet til sosiale medier. En pasient beskrev «Jeg kvepper litt hver gang jeg ser det er aktivitet på min søsters facebook, tenk om…»

Det å se bildet av søsteren komme opp, setter i gang sterke følelser, og tenner et håp. «Men jeg vet jo at hun er død.» Håpet om at vedkommende vil komme tilbake, eller at det har vært en vond drøm, kan være tilstede lenge etter dødsfallet. Internett kan bli et metafysisk rom som gir en følelse av vedkommendes tilstedeværelse. En slik stadig opprettholdelse av håp, eller forsøk på å holde fast i den avdødes hverdag, kan medføre en mer komplisert sorgprosess.

I terapi har det å formulere et brev til den avdøde, med tanker og følelser, eller ting man gjerne skulle ha sagt, vært et mye brukt verktøy. Når jeg foreslår dette, er det mange som kan fortelle at de har skrevet til vedkommende på Facebook. Særlig for den yngre generasjonen, kan det være lavere terskel for å skrive en melding, enn å skulle sette seg ned å skrive et brev for hånd. Vi anbefaler gjerne å være forsiktig med å skrive svært personlige ting på nettet fordi en ikke har kontroll med hvordan dette kan bli brukt senere. Spesielt unge mennesker kan trenge råd om forsiktighet. Etter dødsfall er følelsene sterke og den tankemessige kontrollen kan svekkes. Forskning viser at på internett opprettholdes bånd med den døde (Moss, 2004). Eksempel på dette kan være at meldinger ofte blir adressert til den døde, og mange opplever en forsterket følelse av at den døde lytter. For noen gir det å kunne sende en personlig melding til avdøde, en følelse av at det eksisterer kommunikasjon eller kontakt. - Det å kommunisere til den døde foregår på samme måte som til en levende, og man forventer ikke nødvendigvis et svar (Walter et.al).

Dersom man velger å opprettholde en åpen profil, fordi det oppleves som en støtte at andre skriver, vil det etter hvert kunne bli andre følelser som melder seg. Ettersom tiden går vil det naturlig nok bli færre som skriver på siden. Dette kan føre til en opplevelse av at vedkommende er glemt, eller man kan oppleve at «uvedkommende» går inn og leser eller skriver.
På mange brukerprofiler, eksempelvis Facebook, er det høy sikkerhet. Ved å fylle ut et skjema med kopi av fødselsattest eller dødsattest kan pårørende gjøre profilen om til en minneside med ulike begrensninger, eller den kan slettes helt.

Råd til etterlatte

Etterlatte bør diskutere hvordan de skal forholde seg til avdødes profiler i sosiale medier:

  • Hvilke alternativer finnes og hvem kan ta tak i dette?
  • Hvordan vil de ulike alternativene påvirke sorgen og savnet?
  • Skaper aktiviteten i sosiale medier kunstige forventninger eller forhåpninger, slik at man holder fast i den døde?
  • Tar dette en stor plass i hverdagen, hvor man får en stadig trang til å oppsøke siden/profilen?

Etterhvert vil det å slette eller gjøre profiler om til en minneside være et riktig valg å ta for mange. Da vil man unngå ubehagelige henvendelser eller hindre at det fremstår som vedkommende fortsatt er i live. På samme måten som bankkontoer, mobiltelefon eller andre abonnement skal avvikles, er dette også et kapittel som må avsluttes.
En mor sa

«Det å slette profilen ble en ny form for begravelse, en ny avskjed, men det var en lettelse i etterkant.»

Det vil kunne være en tung og trist avgjørelse å slette en profil, men samtidig et viktig steg videre.

Referanser

Moss, M. (2004). Grief on the web. Omega, 49(1), 77-81.
Walter, T., Hourizi, R., Moncur, W., Pitsillides, S. (2012). Does the internet change how we die and Mourn? Overview and Analysis. Omega, 64(4), 275-302, 2011-2012.

____________________________________________________________________

Marianne Vinjevoll er ansatt ved Senter for krisepsykologi. Hun var ferdig utdannet psykolog ved universitetet i Bergen i 2004, og er spesialist i klinisk voksenpsykologi. Hun jobber blant annet med reaksjoner etter akutte traumatiske livshendelser, sorg og behandling av mer langvarig og alvorlig traumeproblematikk. Hun har videreutdanning i EMDR og kurs i behandling av kronisk traumatiserte pasienter.

 

Tidligere innlegg

Clinic for Crisis Psychology (formerly Center for Crisis Psychology) has provided Emergency Preparedness Agreements to municipalities and private companies for more than 30 years. This includes oil companies, offshore supply companies, airline and helicopter companies, banks and other private companies and industrial entities. Clinic for Crisis Psychology offers emergency preparedness agreements allowing both private and public organizations a quick follow-up if the organization should experience a crisis or disaster. This ensures highly qualified support and assistance to managers and employees in case of accidents or other incidents that require psychological assistance.

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.