En psykologistudents erfaringer fra praksis i Sør Afrika

Senter for Krisepsykologi driver sammen med kollegaer fra Kings College i London Children and War Foundation, en veldedig stiftelse med målsetting om å utvikle evidensbaserte tilbud til barn traumatisert av krig og katastrofer, utvikle kartleggingsverktøy som kan måle effekten av disse instrumentene og støtte forskning på gode metoder. Stiftelsen har utviklet flere manualer for dette formålet og flere av disse er evaluert med godt resultat. Her skriver student Britt Kverme om sine erfaringer med bruk av selvhjelpsmetoder bygget på manualene til CAW i sin praksis i Sør Afrika.

 

Bruk av forestillingsteknikker i behandling av traumer. En psykologistudents erfaringer fra praksis i Sør-Afrika.

  Av Britt Kverme

Sammen med tre andre psykologstudenter har jeg valgt å ha min 19 uker lange eksterne praksis i Cape Town i Sør- Afrika. Landet byr på storslagen natur og nydelige matopplevelser, men også sterke møter med mennesker som lever med fattigdom, vold og overgrep.

Jeg og mine medstudenter jobber for Tygerbear Foundation, en non-profit organisasjon som spesialiserer seg på å jobbe med traumeutsatte barn og deres familier. Vi jobber blant annet på skoler som ligger i området hvor Tygerbear Foundation holder til. Elever ved disse skolene kommer fra de fattige områdene i Cape Town. Dette er farlige områder og det er ofte utrygt for elevene å gå i sitt eget nabolag på grunn av gjengrelaterte konflikter og skyting.

Mange av barna vi møter har mistet foreldrene til sykdom, narkotika eller i ulykker og bor i stedet sammen med besteforeldre, tanter og onkler. Det er vanlig at flere generasjoner lever sammen i et lite hus og barna må i stor grad ta ansvar for husarbeid og pass av yngre søsken. Flere av barna lever i hjem preget av mye alkohol samt fysisk og verbal vold. Omsorgsgiverne mangler grunnleggende foreldreferdigheter og tilbyr lite emosjonell veiledning og støtte. For mange barn gir derfor skolen et pusterom fra den vanskelige situasjonen som venter dem hjemme.

Vårt arbeid handler om å styrke disse barna og hjelpe dem med emosjonelle, psykiske og sosiale vansker. Mange har også opplevd traumatiske hendelser som de trenger hjelp til å bearbeide. Jeg har snakket med flere barn som har vært vitne til ulykker hvor kjære familiemedlemmer har mistet livet. Noen har sett grov vold mellom foreldre eller andre i familien, eller har selv vært utsatt for vold og overgrep.

Som psykologstudent har det vært krevende å skulle behandle så alvorlige traumer på egen hånd. Jeg var så heldig å få tilgang til en manual fra Children and War Foundation som medarbeidere ved Senter for Krisepsykologi i Bergen har vært med å utvikle. Her inngår beskrivelser av teknikker for hvordan traumer hos barn kan avhjelpes. Denne manualen har vært svært verdifull for meg i mitt arbeid. Den har blant annet inspirert meg til å ta i bruk forestillingsteknikker som et verktøy til å styrke og bygge motstandsdyktighet hos barn. I behandling har vi visualisert frem mentale omsorgsfigurer som barna kan søke trøst hos når egne omsorgspersoner er emosjonelt eller fysisk utilgjengelige.

Denne forestillingsteknikken ble også gjennomgående for hele behandlingsforløpet med en gutt som nylig hadde mistet lillebroren sin i en ulykke. Første gang han kom til meg hadde han vanskelig for å snakke om brorens død, og hadde heller ikke fortalt vennene på skolen hva som hadde skjedd. Gutten hadde selv vært vitne til ulykken og hadde påtrengende minner (flashbacks) av hendelsen. Han hadde også vanskelig for å sove alene fordi han så for seg et skummelt dyr hver gang han lukket øynene.
Vi benyttet forestillingsteknikken allerede første timen.  Målet var å omforme det skumle dyret til noe morsomt og ufarlig slik at gutten skulle klare å sove alene igjen. Jeg ba gutten se for seg det skumle dyret og spurte om det var noe vi kunne gjøre med dyret for å få det til å virke mindre skremmende. Han svarte momentant at dyret kunne få lang nese og spagettihår, klovnesko og leppestift. Dyret ble til slutt seende ut som en klovn og gutten smilte når han så det for seg.

Neste time brukte vi forestillinger til å lage et fantasiland. Målet var at guttens lillebror kunne bo i fantasilandet slik at gutten kunne besøke han når han savnet han. Jeg ba gutten lukke øyene å beskrive hvordan han ønsket at landet skulle være. Landet ble en øy full av regnbuer og  godteritrær og med elver fulle av sjokolade. Lillebroren lekte i sjokoladeelven og løp bort til gutten med en gang han så at han var kommet på besøk.
I den påfølgende timen var målet å jobbe med guttens påtrengende minner fra ulykken. Gutten skulle forestille seg en stor TV-skjerm med en tilhørende fjernkontroll og så se for seg ulykken på TV -skjermen. Når han klarte det, brukte vi fjernkontrollen til å gjøre endringer på ”ulykkesfilmen” som spiltes på TV- skjermen. Gutten klarte denne timen å endre farger på filmen og gjøre den uklar. Etter øvelsen ble gutten bedt om å se for seg at TV-en hadde en video-spiller og at han trykket på ta opp knappen på fjernkontrollen. Hendelsen ble da kopiert over på en videokassett. Gutten bestemte seg for å gjemme videokassetten i fantasilandet til broren, slik at han kunne passe på den.

De neste timene ble brukt til å gjøre flere endringer i filmen, gutten lærte seg å spille filmen raskere, bytte den ut med en tegnefilm og lage tv skjermen mindre. Å stoppe filmen viste seg å være vanskelig, men etter litt øvelse klarte han dette også. Gutten øvde mellom timene og kunne snart manipulere filmen helt på egen hånd. Den dagen vi hadde avtalt å jobbe med lydsporet på filmen, hadde han allerede gjort dette hjemme. Med den største selvfølgelighet sa han at han hadde trykket på volumknappen på fjernkontrollen slik at han ikke lenger kunne høre skrikene og lyden av ambulansen når han så på filmen.

I den avsluttende timen fortalte gutten meg at han ikke lenger var redd for det skumle dyret og at han nå sov alene på sitt eget rom for første gang siden lillebrorens ulykke. Han hadde også fortalt vennene sine at lillebroren var død. Han fikk ikke lenger flashbacks av ulykken og at han måtte nå bevisst tenke på den for å bringe ulykken frem. Tanken på ulykken gjorde han også betydelig mindre emosjonelt aktivert enn i begynnelsen av behandlingen. Gutten besøkte lillebroren i fantasilandet når han savet han, og fant trøst i at han hadde funnet en måte å beholde lillebroren nær.

Det var stort å være vitne til forandringen gutten gikk igjennom på de få timene vi hadde sammen. For meg som behandler var det godt å ha en effektiv og fleksibel teknikk tilgjengelig i en så utfordrende sak. Det føltes veldig fint å kunne hjelpe et barn på barnets egne premisser ved å ta i bruk det barn bruker naturlig; sin egen fantasi.

Det har absolutt vært stunder hvor jeg har vært overveldet av de sterke historiene vi møter her nede, og det er lett å føle at man kommer til kort. Det er derfor ekstra godt å se de gangene man når frem, enten som støtte i en sorgprosess eller ved å gi fremtidshåp i en hverdag som kan fortones håpløs. Det er stort at vi som psykologstudenter kan utgjøre en forskjell for de barna vi møter her nede.  Jeg er ydmyk og takknemlig for denne erfaringen, og jeg kommer til å ha disse barna med meg i lang tid fremover.  

Referanser:

P., Dyregrov, A., & Yule, W. (1998). Children and war. Teaching recovery techniques. Bergen, Children and war foundation.

 

_________________________________________________________________________________________________________

Britt Kverme er inne i sitt siste år ved profesjonsutdannelsen i psykologi ved Universitetet i Bergen. Hun synes mange av psykologens områder er fasinerende, men har en spesiell interesse for psykoterapifeltet. Hovedoppgaven hennes er et kvalitativt forskningsprosjekt som handler om hvordan mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse opplever å få diagnosen.  

 

Tidligere innlegg

Clinic for Crisis Psychology (formerly Center for Crisis Psychology) has provided Emergency Preparedness Agreements to municipalities and private companies for more than 30 years. This includes oil companies, offshore supply companies, airline and helicopter companies, banks and other private companies and industrial entities. Clinic for Crisis Psychology offers emergency preparedness agreements allowing both private and public organizations a quick follow-up if the organization should experience a crisis or disaster. This ensures highly qualified support and assistance to managers and employees in case of accidents or other incidents that require psychological assistance.

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.