Å besøke et hendelsessted

For en tid tilbake passerte vi 5-års dagen for terrorangrepet 22. juli 2011. Som tidligere år ble også denne dagen markert både i regjeringskvartalet og på Utøya. For etterlatte er dette en helt spesiell dag, og mange ønsker å besøke stedet der deres nærmeste ble drept. Men hva vet vi egentlig om etterlattes opplevelse av å besøke et hendelsesssted?

I etterkant av storulykker og katastrofer han man i Norge i snart 30 år hatt en praksis der etterlatte familier tilbys å komme til stedet der en nærmeste har omkommet. Den første gangen dette ble gjennomført som en kollektiv familie-basert intervensjon var etter rasulykken i Vassdalen i 1986 der 16 norske soldater omkom i forbindelse med en stor militær vinterøvelse. Noen dager etter ulykken ble etterlatte familier brakt til katastrofeområdet der de blant annet deltok i en minneseremoni og fikk se sine avdøde. Senere ble de fløyet over området der raset gikk for å bli vist stedet der de døde ble funnet. 

Denne type intervensjon har senere vært gjennomført etter andre hendelser som, f.eks. helikopterulykken på Norne (1997), Sleipnerulykken (1999), Åstaulykken (2000), tsunamikatastrofen i sørøst- Asia (2004), terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya (2011) og terrorangrepet i Algerie (2013).

Vår kunnskap, som både er basert på kliniske erfaringer og forskning, viser at de fleste etterlatte har et sterkt ønske om å besøke stedet der deres kjære har omkommet. En undersøkelse etter tsunamikatastrofen viste at 87 % av de etterlatte hadde deltatt på minnereiser til Thailand i regi av norske myndigheter. Tilsvarende svarte 97 % av etterlatte foreldre og søsken at de hadde besøkt Utøya en eller flere ganger etter terrorangrepet i 2011.  Behovet for å komme til hendelsesstedet synes i like stor grad å gjelde etter enkelthendelser, f.eks. etter av en bilulykke eller på funnstedet for et drap, men vi har mindre forskning på dette.

Videre viser våre studier at mange etterlatte opplever det som nyttig å komme til et hendelsesstedet. For eksempel fant vi etter tsunamikatastrofen at ca. 90 % opplevde at besøk til dødsstedethendelsesstedet hadde vært svært viktig/nokså viktig for deres sorgbearbeiding. Tilsvarende tall er funnet blant etterlatte foreldre og søsken etter terrorangrepet på Utøya. Vår kunnskap dreier seg hovedsakelig om voksne etterlatte. Hvordan barn opplever slike besøk er det mindre kunnskap om, men vi vet at barn også har behov for å føle seg inkludert når dramatiske ting skjer, og for å ta del i ritualer som familien gjennomfører.

Hva som oppleves som nyttig ved å besøke et hendelsesstedet er mangfoldig, men noen faktorer går igjen på tvers av type hendelse. De viktigste faktorene, som er av både kognitiv og emosjonell art, kan kort oppsummeres slik;

  • Virkeliggjøring av hendelsen og tapet
  • Opplevelsen av «nærhet» til avdøde
  • Skape sammenheng
  • Etablere en kronologisk, logisk og faktaforankret tidslinje
  • Skape kognitive klarhet (oppklare ev. misoppfatninger/grublerier)
  • Emosjonell bearbeiding
  • Uttrykke følelser via rituelle handlinger (ta avskjed)
  • Fellesskapsfølelse med egen familie/andre i samme situasjon

Etter tsunamikatastrofen sa flertallet av de etterlatte at det hadde vært viktig å se hendelsesstedet med egne øyne for bedre å kunne forstå hvorfor det gikk som det gjorde (kognitiv mestring). Nest viktigst var opplevelsen av nærhet til avdøde. Etter terrorangrepet på Utøya fant vi mye av det samme, blant annet at besøk til øya hadde gitt en større forståelse for hva som hadde skjedd forut for drapene, og hvilke vanskelige/umulige valg avdøde stod ovenfor. Å se stedene med egne øyne synes å kunne redusere vanskelige grublerier og misoppfatninger av hva som har hendt. Det er også viktig å understreke betydningen av å utføre ritualer som å legge ned blomster og tenne lys for å uttrykke sorg og for å ta avskjed. I tillegg vil likemannstøtten ved kollektive besøk kunne være verdifull.

Etter tsunamikatastrofen sa flertallet av de etterlatte at det hadde vært viktig å se hendelsesstedet med egne øyne for bedre å kunne forstå hvorfor det gikk som det gjorde

Vi har mindre kunnskap om mulige negative virkninger av besøk til et hendelsesstedet. Det er dog viktig å ta høyde for at alle typer intervensjoner har et potensiale for uønskede effekter. I vår studie etter terrorangrepet i 2011 svarte 31 % at de I stor grad/nokså stor grad hadde opplevd besøket til Utøya som en belastning. Samtidig rapporterte flertallet av deltagerne at nytteverdien oppveide for belastningen. For etterlatte kan både sorg og tanker om hva avdøde gikk igjennom før døden inntraff aktiveres, særlig på selve stedet der døden inntraff. Fysiske reaksjoner forekommer også. Mange rapporterer at man lettere kunne se for seg hva som hadde skjedd når man var på selve hendelsesstedet, noe som selvsagt er svært vanskelig. Så langt ser det imidlertid ut til at få rapporterer langvarige plager etter slike besøk, men det er behov for mer forskning på dette området.

Referanser
Kristensen, P., Tønnessen, A., Weisæth, L., & Heir, T. (2012). Visiting the site of death:
Experiences of the bereaved after the 2004 Southeast Asian Tsunami. Death Studies,
36, 462-476.
Kristensen, P., Dyregrov, A., & Dyregrov, K. (2015). “Det er både helt grusomt og godt på
samme tid». Etterlatte foreldre og søskens opplevelse av å besøke Utøya etter terrorangrepet 22. juli. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 52, 487-496.

________________________________________________________________

Pål Kristensen ble utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo i 1996, og er psykologspesialist med fordypning klinisk barne- og ungdomspsykologi. Han har jobbet i Bærum kommune ved Senter for Sorg og selvhjelp med oppfølging av etterlatte og i barne -og ungdomspsykiatrien i Telemark. Fra 2006-2012 jobbet han som forsker ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS), og tok sin doktorgrad på sorg etter tsunamikatastrofen i 2004 og rasulykken i Vassdalen i 1986.
Ved Senter for Krisepsykologi jobber han som forsker på 22. juli prosjektet.

Tidligere innlegg

Clinic for Crisis Psychology (formerly Center for Crisis Psychology) has provided Emergency Preparedness Agreements to municipalities and private companies for more than 30 years. This includes oil companies, offshore supply companies, airline and helicopter companies, banks and other private companies and industrial entities. Clinic for Crisis Psychology offers emergency preparedness agreements allowing both private and public organizations a quick follow-up if the organization should experience a crisis or disaster. This ensures highly qualified support and assistance to managers and employees in case of accidents or other incidents that require psychological assistance.

Selv om krisepsykologi som begrep først har blitt kjent blant folk flest de siste tiår, har kriseintervensjon som arbeidsmetode vært i bruk fra tidlig i forrige århundre. I krigssituasjoner skjønte befal (og helsepersonell) at tidlig hjelp nær fronten til soldater som hadde vært utsatt for store påkjenninger, med forventninger om at det skulle gå bra, gjorde at de klarte seg bedre enn om de ble fraktet vekk fra fronten for å få hjelp langt bak frontlinjene.

Det har vær mye fokus på seksuelle overgripere den siste tiden. Spesielt har det blitt framhevet hvor lite overgriperne skiller seg ut fra andre mennesker, på at de kan være ”hvem som helst” - en hyggelig nabo, en populær trener eller en ansatt i barnehagen. Når overgrepet blir avdekket blir omgivelsene sjokkerte og vantro, de hadde aldri trodd det var mulig. Sjokket rammer i mange tilfeller også overgriperens nærmeste familie.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.